Min båt er så liten.... heldivis er havet stort!

Edvarda fortøyd i sommersjø...  Hun ble bygd av båtbyggeren Edvard, og ble da selfølgelig oppkalt etter han. 

Jeg har vridd litt på teksten i en barnesang i overskriften. Du kjenner den sikkert igjen. Min båt er så liten... og havet så stort...

Selv er jeg glad for at havet er stort. Det å skulle plaske omkring i en liten dam der det fort kan bli trangt om plassen, og det er ikke noe som frister. Det kan kanskje føles trygt og forutsigbart, men til syvende og sist er vi skapt til frihet og til å kunne boltre oss og nyte naturen. Noen ganger kan det bli trangt om plassen i tankene, hva som er akseptert å tenke og mene. Da kan livet bli så smått at det er vondt å være til. Slik vil vi i allefall ikke ha det!

Noen ganger liker jeg å vri på vante ordformuleringer og utvide plassen for tankene en smule. Mye vi tar for gitt, kan være med å forme tankene på måter som vi egentlig ikke har lyst til. At havet er stort som vi synger i barnesangen, er ikke negativt. Det er positivt. Havet er jo i denne sangen sannsynligvis en metafor for verden, livet eller noe i den retningen. Jeg er så glad for at ikke Gud laget livet smått som en plaskedam. Vi var aldri ment til å gå rundt å være redd for livet eller verden. Vi var ment til å glede oss, utforske og lære om den verden vi lever i, og om livet selv. Vi var ment til å nyte og forvalte vår verden på en god måte. Min båt er kanskje liten, men heldigvis er havet stort!

Sommerlengsel....

Siste ukes decoupage!

Formen  i dag er elendig, og selv om feberen har lettet en del, skal jeg fatte meg i korthet og passe meg for å sutre alt for mye... Å lese om andre menneskers influensa eller hva det er for noe som herjer i kroppen er ikke interessant lesning uansett hvordan man vrir og vender på det. Man må være litt frisk for å skrive morsomt om sykdom.

Så derfor, dagens innlegg, blir enkelt. Jeg har bare tenkt å vise deg resultatene fra forrige ukes decoupage-anfall.

Gjenbruk er liksom lagt inn som en del av mitt DNA. En maisboks kan brukes til blyanter, en stygg notisbok ble koselig og så den flekkete gamle blomsterpotten som fikk seg et lag med hvit hobbymaling og roseservietter.

"Gjenbruk var så vanlig da jeg var ung, 

at vi hadde ikke et eget ord på det. 

Ordet gjenbruk har først blitt "en greie"

etter at jeg ble voksen. Jeg skjønner at

 jeg har vært moderne hele livet." 

Love makes a house a home... koseslig serviett-budskap... :) 

Et skrivebords-stileben...

Roser, roser, roser...

Synes den gamle flekkete blomsterpotten ble skikkelig fin, jeg. 

LEGG UT PÅ DYPET!

 Jeg har "tapetsert" en dør med en remse gråpapir. Denne remsen med gråpapir er dekket med bilder, utklipp og notater jeg fant meningsfulle i farten. Jeg har pleid å ha en slik på innsiden av dodøren (god idè folkens, da kan man ha noe å titte på og reflektere over der inne...) Men denne har jeg alstå på en annen dør. Bildet er altså ikke tatt mens jeg satt på...

Jeg malte noe som skulle ligne bølger til et kort jeg skulle skrive, og når jeg hadde klippet ut det jeg skulle bruke, ble en bit til overs. Det er den du ser på bildet over. Teksten er ikke tilfeldig. Den speiler noe jeg brenner for. Nemlig å inspirere, utfordre og oppmuntre til å våge litt mer av det som Gud har kalt oss til. Vi har alle skatter gjemt i vårt indre, noe vi kan bidra med, og gi til hverandre. Vi går alle sammen glipp av noe virkelig godt når noen gjemmer og holder på skattene sine. Om det er gode ord, kloke ord, advarsler, vennlige handlinger, praktisk hjelp, kreativt arbeid... jeg kunne fortsatt til i morgen, men du vet hva jeg snakker om. Vi kan alle gi NOE, til noen.

Jesu ord om å legge ut på dypet er blitt gjenfortalt på mange måter. Ordene er hentet fra Lukas 5.4 og forteller om en situasjon der Jesus talte til folket fra båten. Ordet som her er oversatt med 'folket' er i grunnteksten et ord som har betydning: "mengdene, folkemengde, sverm, hop, trengsel." Trengselen og hopen var antagelig grunnen til at Jesus satt og talte fra båten, det var så mange mennesker samlet rundt han. Å snakke eller rope fra sjøen har helt annen effekt, enn å stå på en strand å gjøre det samme. Jeg har prøvd det. Det er rene høytalereffekten når det er vindstille. Da Jesus ba dem kaste garnene ut på dypet, var svaret fra Simon at de hadde jo strevd og gjort dette hele natten, uten å få fisk, MEN på ditt (Jesu ord) skulle de gjøre det. Enden på visa var ikke at de fikk så mye fisk at garnene holdt på å revne, selv om det også var en del av det hele. Enden på visa var at Jesus sa til Simon: "Frykt ikke! Fra nå av skal du fange mennesker." Vi henger oss lett opp i de praktiske velsignelsene og bir overveldet. Men Jesus regjerer i et annet og usynlig rike. Han har ofte et annet perspektiv på det som skjer enn det vi har. Jeg tror at om disse fiskerne ikke hadde gjort som Jesus sa, og heller droppet å dra ut på dypet og kaste ut garnet, (som de hadde gjort hele natten uten å lykkes) så hadde ikke det bare vært en historie mindre i Lukas evangeliet, men de hadde heller ikke lært hva det vil si å bli en menneskefisker. De hadde ikke lært lydighet.

Mange ganger tror jeg vi som kristne finner på mye tull. Vi gjør ting som vi tror eller antar er riktig. Vi hermer etter hverandre eller gjemmer oss bak våre unnskyldninger. Kort sagt vi er mennesker på godt og vondt. I fortellingen i Lukas 5 har Jesus en hensikt utover det å lære folkemengdene på land. Han kaller de første displene! Han lærer dem noe om å gjøre som mesteren sier, og at lydighet får uante og gedigne konsekvenser.

Denne hendelsen, og historien har mange lag, den har mange dybder. Det var noen som i denne settingen ble kalt til å følge Jesus og lyde ham, selv når det hørtes skikkelig teit ut. De hadde jo forsøkt å få fisk på dypet hele natten. Hva tror du de følte når hundrevis, ja mest sannsynlig tusenvis, stod på land å så på. "Hele bøgda", og hele byen og halve nabobyen stod og så på. Skulle de ta sjansen på å dume seg ut? De var jo fiskere av yrke, de burde jo ikke tape sin ære ved å oppføre seg tåpelig. Biter ikke fisken, så biter den ikke.

Når Jesus ber oss dra ut på dypet, vet vi jo at vi bør gjøre som han sier. Hva er ditt dyp, det stedet du kjenner ut og inn, den sjøen du til vanlig "setter garn i". Hører du han ber deg dra ut på dypet igjen? Jeg vet ikke, men noen ganger tror jeg at å dra ut på dypet er like gjerne å dra ut på et emosjonelt dyp. Nemlig å våge å miste sin menneskelige ære, sin anseelse og ta sjansen på å miste både ansikt og respekt fra andre mennesker. Når det er Jesus som har bedt oss, om å gjøre det, så mister du ikke ansikt for han, men sannsynligvis hos religiøse og selvopptatte mennesker. De vil ikke at du skal lykkes i Jesu navn. De vil helst ha oppmerksomheten selv. De har ikke sans for det som hører Guds rike til, uansett.

De som stod igjen på land når garnene var så fulle at de vante sjømennene måtte ha hjelp fra de andre fisker-teamene, fikk se det hele på avstand. Vi kan også stå på avstand og beundre, måpe og ha meninger om det som den levende Guden gjør i Norge i dag. Han forbereder disipler som er rede til å gjøre som han sier, når han sier det. Ikke to uker senere. Da er antagelig ikke fiskene der lengre. Gud forbereder og kaller disipler i alle aldre og begge kjønn, gammle og unge, til å bli klare for den store fangsten. Å be og håpe på vekkelse er fint. Å brette opp ermene og bøye knær og være villig til å gjøre ting enda det kan se rart ut i starten, er bedre. Jeg har bestemt meg, jeg vil være med ut på dypet. Jeg vil ikke være blant dem som står på land, tørr på beina og ser på, når Gud setter igang moroa. Vil du?

Småpussel

Ting må ikke alltid være perfekt og ting må slettes ike være likt andre ting. Jeg fant det for godt å knipse et par bilder av en veske som jeg laget da jeg var 16 år tror jeg det var... og en brikke som jeg fiklet (heklet) ganske nylig. Hvis du liker å lage ting som er enkle raske og som ingen andre har maken av, så kan du hente idè her og herme etter meg. Det kommer likevel ikke til å bli helt likt.

Vesken var et resultat av en remse jeg vevde på en liten grindvev, med bomull i renning og lingarn som innslag. Bakstykket ble sydd av naturfarget bomullsstoff og av et farget bomullstoff som jeg mener jeg fikk tak i på husfliden, fra noe som het Marimekko. Det var der de kule fargene kom fra, husker jeg... Det merket finnes vel ennå i dag, over tredve år senere, men de har vel litt mer mønster og større utvalg nå enn i 1980.  Vesken er ikke stor og egner seg egentlig bare for småting som en lommebok el.l. Det er sidelomme der det vevde stykket er. skuldersnoren i samme lingarn som sidestykket er tvunnet og lagt dobbel slik at garnet tvinner seg til hverandre uten å dele seg .

Når det gjelder denne blomsten av en brikke... så var planen egentlig å hekle grytekluter. Jeg hadde bestemt at gryteklutene ikke skulle ha en bestemt form, men være mer som en litt henslengt "klyse". (Utrolig dårlig beskrivelse av idèen) Gode grytekluter skal ikke ha hull, men være faste og tette så man ikke brenner seg. Med dobbelt bomullsgarn begynte jeg å hekle fastmasker, tette staver, dobbeltstaver og innimellom til med kjedemasker for å få bølgene til å vokse og avta. Nesten som å hekle flo og fjære. Da jeg etterhvert fant ut at dette kunne bli en litt arti blomsterbrikke og egentlig var litt i stiveste laget for grytekluter, ombestemte jeg meg rett og slett. Du skjønner sikkert at jeg ikke er så glad i oppskrifter og fastsatte mønster. Å kunne leke seg og skape underveis er mye morsommere, syns jeg. Dette er slikt arbeid der du ser litt etter litt hvordan formen blir, og innimellom måtte jeg rekke opp litt og hekle på nytt for å unngå at arbeidet buklet seg, men at produktet forble flatt. Jeg synes den er genial under blomstervaser eller en blomsterpotte eller bare til pynt. En koselig fargeklatt hvor som helst.

Granateplerensking

Dagens frokost bestod blant annet av granateple... Ja du vet den deilige forfriskene frukten som du ikke helt vet hvordan du skal angripe uten at det blir en masse søl... Granatepler fantes ikke "i min verden" da jeg var barn, den var bare en mystisk frukt, omtalt i bibelen. (Høysangen m.fl.) Men så flere tiår senere, får du kjøpt dem på dagligvarebutikken, uten at noen hever så mye som et øyenbryn. Det eneste som er mystisk med dem er hvordan du får de saftige frøene ut, uten å bruke vann. Så hva gjør jeg. Jeg går til youtuuuube affkårs..... ;)

Jeg syntes dette så fantstisk lettvindt og renslig ut, det var bare et problem, -jeg fikk det ikke til å fungere.      ---

Mulig jeg ikke var agresiv nok, eller jeg hadde skjært frukten i to i feil vinkel... eller det var granateplets egen skyld, fordi den var umoden, overmoden eller altfor introvert...

Jeg kunne like gjerne ha sansen for å gjøre det på denne måten. Til syvende og slutt så blir jeg sittende å pelle og renske uansett.  Hvilken teknikk bruker du på denne deilige frukten? 

Gislaug's Focciaca av speltmel, (lettvint i bakemaskin!)

Jeg elsker foccacia. Saken er den at det finnes jo et hav, nåvel en liten innsjø iallefall, av oppskrifter på det gode brødet på nett, men de er ikke beregnet for bakemaskin, og hvetefrustrerte mager. Magen min blir mest glad når den får brød av speltmel, eller dinkel som noen kaller det. 

Men jeg som var en ihuga baker i mine gyldne år som småbarnshusmor, trenger nå litt hjelp  av noen som kan røre og kna for meg. Jeg er den lykksalige eier av en Melissa brødbakemaskin, som serverer de utroligste velduftenheter fra sin firkantede boks, når som helst på døgnet jeg programerer den til. Melissa is a true blessing. Hun var forøvrig best i en tv2 hjelper deg test, kostet meg 399,-np (norske penger). Jeg må si det var et godt valg for meg.  

Gislaug's speltfocciaca.

Men focciaca skal som kjent ikke komme ut som en firkantet klump så jeg bruker bakeprogrammet. Da blir deigen eltet og hevet, men ikke stekt. Jeg putter alt som skal være i, oppi, trykker på program 8 og deretter start, og halvannen time senere,  ser det slik ut:

Nei, det er ikke rusk i deigen, det er biter av sorte oliven, soltørket tomater og  hakket fersk basilikum.

Heldigvis piper maskinen når den er ferdig hevet, slik at jeg våkner opp fra det jeg enn måtte bedrive i momentet. Man vil jo ikke at ting skal heve over sine bredder heller. Så kliner jeg en skvett olje utover på bakepapiret som ligger på stekeplaten (og litt på hendene), tømmer deigen oppå og trykker den lett utover med oljete hender, "prikker" litt i den med fingrene, vasker av oljen fra hendene og strør på litt Maldonsalt. Da ser det slik ut: 

En stor, deilig og klissete deig! Forvandles i løpet av noen minutter i ovnen til  et saftig smaksrikt brød som smelter på tunga og smiler i magen!

Jeg varierer litt med hva jeg har i. Frisk basilikum kan byttes med feks oregano. Har jeg ikke friske urter tilgjengelig bruker jeg vanlig tørket krydder. (basilikum, oregano eller provence-krydder) Mengden soltørket tomat kan selvfølgelig varieres og sorte oliven kan sløyfes dersom du ikke er glad i dem. Likeså varierer jeg forholdet grovt mel/fint mel i henhold til hva jeg har lyst på eller hva jeg skal bruke brødet til. Men jeg bruker samme størrelsesorden på oppskriften uansett. Som regel har jeg i litt grovere mel, og gumler brødet uten noe til, eller bare med noen tomatbåter. Det er fordi jeg vil spise med en gang, eller innimellom er så lat at jeg ikke gidder å lage salat. 
 

I krukken som jeg kjøpte hos en keramikerdame på Sjællad, bor Maldon-saltet mitt.  Det koser seg i krukken og ler når jeg henter litt opp. Helt sikkert! ;)

  

Jeg bruker sjelden mye gjær når jeg baker med spelt, så jeg oppbevarer tørrgjær (en pose) i et shotglass i skapet, og har stående denne kryddermålskjeen som jeg bruker, oppi. Praktisk. Den tilsvarer 1 ml. Ved vanlig brødbaking, middels grovt brød, av ulike frø og melsorter og uten sukker til å hjelpe gjæringsprossessen, bruker jeg bare 3 ml. Det går helt fint.

Her er den vidunderlige oppskriften:

GISLAUG'S SPELTFOCCIACA

- 6 dl siktet speltmel 

- 3 dl sammalt speltmel

(du kan bruke bare siktet speltm. eller bare sammalt speltm.

eller mer grovt enn fint, bare sørg for at det blir 9 dl tilsammen) 

- bland i 4ml tørrgjær

- 4 dl lunkent vann

- 1/2 dl olivenolje

- 1 god klype maldonsalt

- 2 ss sukker (Kan sløyfes, men jeg liker, liker, liker det!)

- 2 ts oreganokrydder

- 8-10 sorte stenfrie oliven (delt i 4 på langs)

- ca 30 g. soltørkede tomater kuttet i små biter.

- en håndfull (ca 14 g.) fersk basilikum kuttet i biter.

Strø litt Maldonsalt over tilslutt mens du nynner fornøyd og tenker på hvor flink du faktisk er til å bake hjemmebakst!

Mer praktisk: Husk at når du bruker fersk basilikum (til bare 19,90 på butikken din) så plukk bare de store bladene og la alltid de små i toppen bli igjen, om noen dager er de blitt så store at du kan bake mer... slik har du mange "innhøstninger" fra samme plante.

Enda mer praktisk: Om du er usikker på hvor mye bakemaskinen din rommer, kan det være lurt å prøve oppskriften med bare 7 dl mel (totalt) og 3 dl vann, og 3ml tørrgjær i første omgang. Det er noe forbasket søl om det skulle heve over. Det vil vi ikke!

Jeg steker den i varmlusftoven på 190 grader i ca 17 minutter.

 Bon appètit!

Ouiser qoutes... (fra Steel Magnolias)

I går kveld koste jeg meg med Steel Magnolia, en fantastisk film. Den mest ufordragelige og også morsomste rollen i filmen, tilhører Ouiser. En sursøt middelaldrende enslig rik dame, med replikker som går rett hjem... iallfall hos meg. Navnet er jo i seg selv morsomt siden det lydmessig ligner på ordet: to wheeze - å hvese... eller fortelle en gammel vits... Her er et lite knippe:

Venninne til en av de andre venninnene:
"And I can report that a strange car is parked in her garage at least once a week.
Ouiser: "There!
It's out.  I'm having an affair with a Mercedes-Benz."

* * * * * * * * *

Venninne i kirken: "Ouiser's never done a religious thing in her life!"
Ouiser: "Now, that is not true. When I was in school, a bunch of my friends and I would dress up as nuns and go bar-jumping."

* * * * * * * * *

"I manage in a few decades to marry the two most worthless man in the universe, and then proceed to have the three most ungrateful children ever conceived. The only reason that people are nice to me is that I have more money than God."

* * * * * * * * *

"I'm not crazy M'Lynn. I've just been in a very bad mood for 40 years."

* * * * * * * * *

Å legge merke til de små tegnene...

Jeg har begynt hos kiropraktor. Jeg tror jeg har funnet en som kan hjelpe litt denne gangen. Han er vist amerikansk og snakker norsk med aksent, ispedd word from his native language , og jeg oppdager at jeg begynner å snakke engelsk og unnskylder meg på norsk, før jeg fortsetter på kav trøndersk og lurer på om han forstår verdalsdialekten. Jeg ender opp med å frekventere alle tre uttrykksformene, mens jeg supplerer med intens gestikulering. Det blir fire. Jeg forstår at han forstår. Helt fint.

Jeg gikk til kiropraktor i Levanger for mange mange år siden. Jeg syntes det hjalp, mens jeg gikk der, men ble mye verre over tid, da jeg sluttet. Senere forsøkte jeg å gå til en kiropraktor i Tønsberg, men det var bortkastede penger. Det er vel  med kiropraktorer som med frisører og lærere - ikke alle er like dyktige, eller kan hjelpe alle. Nå har jeg landet hos en energisk fyr med ravnsvart hår og glade øyne bak de rektangulære markante brillene. "Velkommen hjem, Gislaug" sier han i det han knekker nakken på meg så det smeller som et maskingevær baki der, og jeg nesten tror at bensplintene spruter i veggen, og tenker; nå blir jeg lam fra halsen og ned. Men det blir jeg ikke. Jeg er like hel. Hver gang. Antagelig litt helere.

Han snakker blant annet om å komme hjem. Hjem til seg selv, få "the connection from above" til å flyte gjennom ryggraden, der alle nervecellene vistnok bor og går ut i fra. Og jeg tenker at jeg er jo allerede contecta med han der oppe, og tror på Jesus og prater med han jevling, dagen lang... Jeg tror til og med det er "gutta på loftet" som har ledet meg til denne kiropraktoren. Men så tenker jeg at helsen min ser jo ikke akkurat ut som om den er "contecta" til noe guddommelig. Jeg er syk på 26 året og det oppleves virkelig ikke som noen velsignelse. Jeg har kanskje ikke supertro på en spontanhelbredelse, men jeg har da forsøkt. Jeg har vært hos snåsakaillen og fått forbønn hos Svein Magne Pedersen og andre, uten at det ble noe fart. Men jeg tenker; kan denne kiropraktoren hjelpe litt... hvis livskvaliteten kan øke litt... Jeg trenger i det minste å ha et håp.

Den bebrillede aksentpratende mannen skal justere noe i hoftene på meg og jeg ligger litt ute på kanten av benken og han sier "I got you, Gislaug", og jeg forstår at jeg ikke kommer til å falle ned likevel, og jeg skjønner at han sier dette til alle, men akkurat nå er det meg han holder. Og det er slik det er. Akkurat nå er det jeg som skal justeres og blir litt helere, og komme litt mer hjem i kroppen eller hvor det nå er jeg skal komme hjem. Og han snakker om å være clear & connected så jeg syns hele rommet blir fylt av sommerfugler og akvarellmalte blomsterranker, jeg får intenst lyst å fortelle han om alt som er bra i livet mitt.. helst på en gang! Omtrent som når du som 7 år, og har nettopp oppdaget noe fantastisk... Og kanskje er det det jeg senser, -at jeg har oppdaget noe, men jeg vet ikke helt hva det er ennå. Men "hjem" skal jeg. Okke som. Jeg kjente det med hele meg, da jeg var på tur til timen i dag. Det var da et av disse små tegnene kom til meg.

Luften var fylt av klissent vinter-regn og bakken var isete, sørpete og til tider begge deler, og bilen var skitten og jeg tenkte småhutrende at jeg vil hjem, hjem til meg selv i kroppen også, slik 360-kiropraktoren snakker om. Og kanskje kommer det ikke til å fungere, men det vet jeg ikke ennå. Imotsetning til alle de håpløse rådene jeg har fått gjennom 26 år fra legfolk uten fibromyalgi... Fyttigrisen som jeg inderlig hater slike råd fra folk som ikke har utdanning innen helse og heller ikke har peil. Jeg avskyr det. Men dette med kiropraktikk ... ryggraden og nervebaner og .... kanskje er dette verd det?

Et sted i det usynlige, holder jeg hånden til den høyeste, og sammen går vi fremover. Ikke der mange av mine trosfrender mener at jeg burde gå, men der denne usynlig hånden leder meg. Hvordan skal jeg ellers kunne komme hjem? Og i bilen vil jeg høre musikk og mens vindusviskerne går, vet jeg at jeg ikke vil høre på cd'en som jeg alltid spiller. Nei jeg vil høre på radio og slår den på og ut av bilradioen på tur til kiropraktoren strømmer en myk kvinnestemme som synger et refreng ... I'm coming home, I'm comming home...  Og jeg kan ikke annet enn å la tårene renne...

Etter behandlingen slentrer jeg innom en klesbutikk. Det er salg, og mye avslag. Det blir ikke så mye handel, men for hvert plagg jeg prøver, legger jeg merke til en tanke. Denne buksa kan jeg male i, denne blusen kan jeg male i... og jeg ser meg selv foran staffeliet, mer enn jeg ser meg i speilet.  Jeg må le av meg selv, for jeg har da visseligen nok klær jeg kan male i.  Dette er også et av de små signalene... og jeg forstår at jeg har lagt bort penselen litt for lenge. Det er dags for å kanskje male seg hjem.

Lytt til den nydelige sangen jeg hørte på radioen.

Blessed are you who weep now, for you will laugh Luk 6.20.

Projeksjoner fra prekestolen

Det er søndag og du vet hva det betyr? Det betyr at det kommer et innlegg der jeg har som intensjon å kunne dele noe fra hjertet som havner under etiketten "Åndsliv". Du visste ikke det? Nei ikke så rart, jeg har jo skrevet på denne bloggplattformen (dette stedet på nett) i bare tre uker. Men nå vet du det. Så dersom du ikke liker å se bilder av frihekling, nybakt brød, en vakker middelaldrende kvinne i passiar med strandkrabber som i innlegget "Krabbeprat", og andre ekstragavante hendelser, så kan du titte innom på søndager eller klikke på linken "Åndsliv" under etiketter. Nok veiledning, nå til saken. Et meget vanlig, men ikke desto mindre viktig tema. Projeksjoner fra prekestolen.

Det er ikke få ganger gjennom min erfaring som kristen, jeg har sittet på et møte og hørt prekener om hva forsamlingen (les jeg og du) burde gjøre eller skulle ha gjort annerledes. Og selvfølgelig kan det være riktig. Det er stadig nye ting å lære. Problemet er at noe av oss tar det til oss, (er det ikke det som var meningen??) -og TROR på det som kommer fra prekstolen, også når det som blir forkynt ikke handler om oss, men om den som prater selv. Hva jeg mener? Jo jeg mener at den som preker serverer mat han eller hun skulle ha spist (tatt til seg) selv.

Store norske Leksikon definerer projeksjon slik: En forsvarsmekanisme eller mestringsstrategi, hvorved en tillegger andre følelser, motiver eller egenskaper en selv har, men som en opplever som uakseptable og derved benekter hos seg selv"   En vanlig menneskelig mekanisme, men når det kommer fra en prekestol eller tilsvarende posisjon, kan det rett og slett være skadelig.  

 La oss dikte opp en historie her for å konkretisere det hele. Forestill deg en pastor som har vært lydig mot Gud, tjent Gud i flere år, og erfart å se resultater av sitt arbeid. Så begynner Gud å tale til han personlig om at det finnes trass i han mot Guds vilje, og uvillighet til å bøye seg for Gud på et spesifikt område i Hans liv. Gud vil at han skal søke han mer personlig. Han nekter å høre, for han er såret i sin sjel på dette området og tørr ikke se seg selv slik Gud viser han. Han har ikke ydmykhet nok til å bli formet av Gud. Han våger heller ikke å ta imot veiledning eller støtte fra andre kristne, for han har så mange dårlige erfaringer med dette. Han blir stående mutt alene i sitt arbeid og våger bare å koble seg sammen med mennesker han selv kan styre eller påvirke. Fienden (den usynlige) har fått han oppi et hjørne, og han er nødt til å falle i en grøft før eller siden.  En av grøftene heter; ja nettopp: projeksjon...

Pastoren i vår forestilling begynner å preke og forkynne over temaet som Gud stadig minner han om. Gud elsker denne pastoren og fortsetter å minne pastoren på å omvende seg fra denne synden der han er trassig og uvillig til å gjøre som Gud sier til han personlig. Pastoren er for stolt til å omvende seg og har gått seg blind...  med skingrende stemme brøler han fra prekestolen søndag etter søndag:  "Dere må slutte å være trassige mot det som Gud sier i menigheten." "Søk Gud!" Neste søndag kommer det samme budskapet men i litt andre ordelag. Problemet er todelt. Menigheten får ikke åndelig mat, og får i stedet servert noe de tror er åndelig mat, men faktisk er gift for deres sjel. Dette er nemlig ikke forsamlingens problem, det er pastorens problem.

Resultatet blir en forsamling som ikke får åndelig næring, men i stedet et forgiftet budskap som tvinger dem i kne billedlig talt, for all uenighet mot det som forkynnes fra prekestolen blir sett på som trass mot Gud for dette er jo liksom ord fra Gud. Du får høre at du går feil, du gjør noe galt, men vet ikke helt hva du skal tro for budskapet finner ikke sanksjon i ditt hjerte. Hva vil du da gjøre - hvis du har tillit til pastoren eller forkynneren og samtidig ikke helt skjønner tegninga... Du kjenner deg ikke igjen. Skal du bestemme deg for å ikke stole på pastoren? Hvordan kan du da fortsette å gå i den forsamlingen? Dersom du opponerer blir det jo som om pastorens budskap var riktig og var myntet på din trass eller ditt vrange hjerte. Skjønner du bildet? Du kommer i klemma på grunn av projeksjonene.

Er dette bare en fantsifortelling? Nei jeg har erfart det. Jeg har generalisert fortellingen kraftig, fordi dette var noe som skjedde over mange år, og jeg ønsker å forenkle eksempelet her. Jeg har erfart det flere ganger men med ulike budskap. Jeg har bodd mange steder i Norge. "Projeksjoner fra prekestolen" er faktisk fryktelig vanlig. Heldigvis er det ikke alltid så skadelige som i dette eksempelet.

Å ikke evne å skille mellom hva som er mitt budskap fra Gud til meg, og hva som Gud vil jeg skal formidle til andre, er en av de viktigste leksene du kan lære som kristen forkynner. Det kan gi katastrofale konsekvenser for mange, dersom den ikke blir lært. Er det slemme folk som gjør disse feilene? Over hodet ikke. Det er som sagt en vanlig menneskelig mekanisme, men fadesene oppstår når vi som forkynnere ikke forstår hva vi gjør. Det er et stort ansvar å lære andre. Det er et stort ansvar å være pastor. De fortjener vår kjærlighet og respekt. Men ikke mer enn den som vasker doene. For i Kristus er vi alle ett. Vi har alle fått den samme nåde. Og dersom noen av oss, det være seg en pastor, pastorfrue eller "menigmann", løfter seg opp og belærer andre noe som de selv ikke lever i, vil jeg heller lytte på en som "vasker doene" og som faktisk lever det de lærer.

Bevar hjertet ved å holde deg nær til Jesus. Ikke bevar tilliten til pastor fremfor hjertet, ikke bevar en tjeneste, en prekestol, eller egen ære først. Bevar hjertet først av alt. Selve LIVET springer nemlig ut fra det.

Plutselig skal vi elske hverandre... -men kun for èn dag! (Valentindjevelen freser!)

Pokker! 

Jeg hadde en helt fantastisk super dag i dag...

helt til jeg kom på, at det er valentine....

Alle skal få sjokolade, rosa og røde hjerter og bamser og jeg vet ikke hva... og helst gå på date eller høre at man er den eneste ene for noen og blablabla... Kjærlighet foran og
kjærlighet bak!

Jeg var sammen med familie og venner i dag. Pakket i esker, ble skitten og svett, sang høyt og fritt, kjente meg sterk, rik og glad fordi jeg var istand til å hjelpe broren min med å flytte.  Og så -  denne hærsjens valentingreia som peker på meg med anklagende diger pekefinger og forteller meg med brask og bram at jeg ikke har noen som har gitt meg blomster i dag! Jeg har ingen som har bedt meg på date, jeg har ikke fått røde hjerter eller en flørt som var av såpass kvalitet at jeg merket den... 

Plutselig blir jeg kjempesingel, og til og med alene, midt i mine gode relasjoner og gleder. Hva pokker er det for tull!  Egentlig burde jeg feire hver eneste dag har familie og venner og hver eneste dag jeg unngår å være i et destruktivt kjærlighetsforhold. Det i seg selv kan jo være en prestasjon for enkelte!

Nei, la romantikerne date og spise røde roser og plukke sjokolade fra øreflippene til alle sine elskede, gjerne hver dag hele året. La oss bare slippe denne tvangsromantiseringen. Den er sjuk. Den er bare sjuk, spør du meg. Hør bare her:

Hvorfor skal "hele verden" bli romantisk samtidig? Er du ikke enig? Er det ikke tullete? Til og med google lager hjerter i dag. Hvor mye av denne romantikken er virkelig ektefølt? Ja for all del la oss vise hverandre kjærlighet, også den romantiske, men la det være ekte, og bestå av mer enn sjokolade og roser.

Neste år skal vi ha en dag da alle får mensen samme dag, til og med menn. Alle skal spise et tonn sjokolade og gå med ullsokker og varmeflaske. Eller den store bilreperasjonsdagen! Alle reparerer og fikser noe på bilen, uansett om den er i stykker eller ikke. Eller en felles dag for å gå til tannlegen! Ja la oss feire St. tannfeen! Da kan alle gi hverandre tannkrem og gratis tanntrekking i gave!

Hersjens handlestand. Hersjens forbrukere som går fem på. Hersjens forvrengte butikk-romantikk, som ikke er annet enn et heidundrande hult tomrom. I dag burde vist alle ha en kjæreste - minst. For noen er visst ikke det nok heller. De vil ha flere. Jeg leste statusen til en av mine søte venninner. Hun skulle sende en rosa bamse hun hadde fått i dag, i retur. Hun likte ikke feiringen av katolske helgener, (som valentindagen egentlig er)  hun var hverken katolikk eller interessert i rosa bamser fra en mann som allrede hadde èn dame. Jeg støtter henne fullt ut. St.Valentin regnes forøvring som skytshelgen for unge forlovede par og gode ekteskap. Ikke for bigami eller sidesprang.

Jeg vet hva romantikk er, og det er ikke slik som denne dagen. DET er noe ganske annet. Til og med jeg liker det.

Gi oss i dag vårt daglige brød...

Om å overvinne frykt

MOT 

er noe du har,

bare hvis du bruker det.

Det var synd...

Du har kanskje hørt at ordet synd kan bety "forfeiling av målet"? Det stemmer visst, og kan enklest forklares med dette: Gud vil at vi skal være sammen med han, fordi han elsker oss, og det er det beste stedet for oss å være. Når vi går vekk fra han, går vi ikke bare ut av "sonen" for hans beskyttelse, men  vi oppfører oss som vi vet bedre enn Gud, hva som her sant og godt. Omtrent som en 4 åring som "flytter hjemmefra for ALLTID!" - iallerfall i en halvtime, fordi han ikke fikk is...

Det eneste stedet vi kan renses fra synd, er i Jesus Kristus. Kun gjennom å tro Han, og det han gjorde ved å komme til jorden og dø på korset, gjelder som renselse fra synd. Våre gode gjerninger, om de er aldri så gode, hjelper ikke. Gud er nemlig perfekt. Jesus er nådestedet for oss, han er løsningen og han er frisonen vår. Å gå vekk fra han er i et evighetsperspektiv, fatalt.

Mange steder, i religiøse og faktisk også ikke fullt så religiøse miljøer...(det er pussig hvor mange ikke-kristne som "vet så inderlig vel" hvordan kristne bør leve, men gidder ikke leve etter det selv. Personlig synes jeg dette grenser til ekstrem-hykling!)
 ...altså mange miljøer har utnevnt enkelte fenomener, til større synd enn andre. Slike mennesker opererer med gråsoner som om vi kan velge en middels frelsesvei, og at det skulle finnes en vei til Gud ved å være halveis god i egne gjerninger. Litt tro og litt gjerninger. NEI! Det er ikke slikt det fungerer. Milde himmel, - disse menneskene kommer til å få seg en giga-overaskelse en dag!

"Baktalelse, snyte på skatten, trassighet mot Gud, stolthet og løgn, manglende vilje til å ydmyke seg og be..." er det mange som ser mellom fingrene på. Gud er nådig og ingen er perfekt. Joda, han er det. Men hvorfor er det slik at dersom du skulle være så ulykksalig at du har en

Bildet er lånt her.

annen seksuell legning en hetero, har tatt abort eller har gjennomgått en skillsmisse, så kan du banne på (!) at du er virkelig ute og kjører?

De som hevder slike holdninger kjenner ikke Gud og har ikke forstått hva frelsen handler om. De ser på kristenlivet som en selvpålagt religiøs langtidssoning. Men har du virkelig tatt imot Guds nåde, slutter du å tro på slikt religiøst vrøvvel. Dessverre er det mange kristne som ikke vet hvordan Guds nåde virkelig smaker...

Bildet er lånt her.

Jeg hadde en pastor en gang som så treffende sa det slik. "Hvis du dreper kona di, får du tilgivelse, men hvis du skiller deg, får du aldri tilgivelse" Han hadde så rett, og galskapen i denne påstanden, forteller om galskapen i disse holdninger som får lov til å versere, og som blir spredt både fra prekestoler og ellers. Det er så sørgelig, fordi mange mennesker som ikke får til livet sitt slik som de ønsker, holdes vekke fra et felleskap som Gud ønsker for oss, og som ofte er nødvendig for å bevare både glede og åndsliv i Han.

Jeg utfordrer deg derfor, til å tenke gjennom dine holdninger og tale sannhet, høyt og tydelig, når skravla går om homofili, skilsmisse, abort eller "pene aksepterte synder". Snakk om Jesus. Snakk om totalfrelsen. Snakk om nåden, og lev i lyset! Vi er alle avhengig av nåden. Ingen er perfekt, alle trenger Jesus. Jeg velsigner deg til å leve i Sannhetens Ånd! :) Ha en fortreffelig dag!

Mammakak

Det kan være at overskriften til dette innlegget fremstår en smule suspekt... Jeg mener hverken  være vulgær eller morbid. Dette innlegget handler hverken om kvinnens skulte organer eller om barnefødsler. Men da jeg skulle spise kvelds, og jeg åpnet posen med det nystekte brødet i, kom det en duft, en velduft mot meg som vekket gode minner. Lukten av brød slik mormor bakte det. Og utseende var slik mamma bakte det. Det ble for mye for hardisken, og minnetriggerne trykket på de virkelige glemte linkene... nemlig dette ordet som var det mest naturlige i min og mine søskens dagligtale da vi vokste opp: MAMMAKAK!

Jeg vokste opp på Gjemnes på nordmøre. Der het brød kak, (uttales gjerne kaak, men vekt på a) og kaker het brød (brø') eller småbrød, alt etter størrelsen på det som ble servert. Det beste brødet på jord var selvfølgelig det mamma bakte, nemlig mammakaka. Da duftet det vidunderlig overalt i det lille huset, og gjorde Moelvens lille ferdighus om til et hjem. (utrolig hva vi kan gjøre med mat) Det nest beste brødet som fantes, det var mormors. Hun brukte visstnok til og med litt kjøttkraft i brøddeigen enkelte ganger, fikk jeg fortalt. Og så hadde hun melkekartonger med melk, i fryseren. Ingenting skulle gå til spille.

I kveld minnet brødet jeg har bakt, om både mammas og mormors brød, og jeg smurte smør på med kniven som jeg fikk av min avdøde søster. Den har tilhørt min farmor. Minnebanken min tok en salto og brakte frem et ord jeg ikke har brukt på over 30 år. 

Jeg har bakt mye brød i min tid, og eksprimenterer gjerne med melsorter. Allikevel har jeg ikke fått til helt maken brød og duft som det mine forgjengere gjorde. Men i kveld, ganske så ufrivillig, stod lykken meg bi. Å kjenne seg ett med sin de gode tingene av sin historie er ikke de verste en kan oppleve. Har du noen slike ord eller minner fra barndommen din som har gått i glemmeboka? Kan du forstatt huske duften av hjemmebakt brød i stua?

Up to date - bible.

Har du av og til ønsket at bibelen kunne vært skrevet på et litt mer "oppdatert" språk? Vel, den er det, på engelsk. Denne utgaven som heter "The Message" er skrevet på et engelsk som snakkes i dag. Det betyr at på enkelte steder er omskrivningene til nåtidens uttrykk ganske markante. Andre steder mindre tydelige. 

Jeg synes det er veldig greit å kunne veksle, eller suplere med ulike typer oversettelse og denne engelske versjonen med nåtidens språk er super til det. Noen ganger kan det være at man liksom kan se ting fra en annen vinkel fordi ordbruken er endret og gir mer mening. 
Du kan også finne den på nett, men helt seriøst, bør du ha boka. 

Her har du et lite random utdrag av bibelen The Message. Lukas 18.1-8

"1 Jesus told them a story showing that it was necessary for them to pray consistently and never quit. 

2 He said, "There was once a judge in some city who never gave God a thought and cared nothing for people. 

3 A widow in that city kept after him: 'My rights are being violated. Protect me!' 

4 "He never gave her the time of day. But after this went on and on he said to himself, 'I care nothing what God thinks, even less what people think. 

5 But because this widow won't quit badgering me, I'd better do something and see that she gets justice - otherwise I'm going to end up beaten black and blue by her pounding.'" 

6 Then the Master said, "Do you hear what that judge, corrupt as he is, is saying? 

7 So what makes you think God won't step in and work justice for his chosen people, who continue to cry out for help? Won't he stick up for them? 

8 I assure you, he will. He will not drag his feet."

Cæsarsalat og gnagsår i ørene.

Det er milevis imellom de gangene jeg unner meg lunsj på kafe. Det hører bare ikke med til de tingene som blir prioritert. Ikke for det, jeg synes det er innmari koselig når jeg først gjør det. Dagens valg falt på jordbærpikene etter og ha unnagjort en bihule-CT og et lite knippe ærender. Lykkelig over å endelig ha fått tak i riktig farge til stoffkanten rundt et hjemmesydde lappesengeteppe, strebet jeg meg frem og holdt egentlig på å gå et annet sted. For mye folk der og jeg gikk i lende jordbærpikene. Jeg hadde vondt i bena og trengte ro, og ønsket fred for hodet og tanke. Det var derfor jeg gikk til pikene med jordbær i blikket. Jeg hadde nemlig gått forbi tidligere og sett at der var lite folk i dag.

Jeg ble vennlig hjulpet av en jordbærdame som hjalp meg å bestemme meg, samt informere om at det ikke var noe problem å lage salaten med de ingrediensene jeg tålte. Alt bra. Alt veldig bra. Jeg entret et bord mellom to halvgamle menn som så enda mer slitte ut en meg, og antok at de også var her for fred, ro og god mat. Jeg hadde rett, og ikke nok med det, hele kafeen åndet ro... bortsett fra et bord midt i kafeen.

Der satt to frøkener anslagsvis først i tyveårene. Jeg vet ikke om de virkelig var så urbane som de forsøkte å se ut, men den røde leppestiften var iallefall veeldig urban-rød. I grunnen var det rart at ikke leppestiften falt av, for kjeften gikk i et kjør. Hele tiden. Hadde jeg vært leppestift, hadde jeg løpt for mitt bare liv. Selv visste jeg ikke at det gikk an å mene så mye om så mangt, og ha så mye på hjertet som den ene trutmunnpiken hadde. Enten var hun ikke klar over at hun var på et offentlig sted, eller så var det visst veldig viktig at flest mulig hørte hva hun hadde å si. At denne unge piken nå plutselig var blitt singel fant jeg faktisk veldig naturlig. Hun burde gifte seg med et hørselvern, tenkte jeg.

Selv forsøkte jeg å være overbærende, tenke på den deilige maten og se ut av vinduet. Joda jeg greide det til en viss grad. Sitte der å nyte gode smaker og kjenne oppriktig takknemlighet over denne muligheten. Jeg følte meg rik og heldig. Men rett som det var, ble jeg revet tilbake til skravlelyden ved hjelp av et illevarslende barneskrik. Nei, tenkte jeg, nei, nei, nei, det burde være forbudt med skrikende barn på kafe... Jeg tenker ikke engang å be om unnskyldning for min lite barnevennlige tanke. De fleste over 45 har tenkt denne tanken minst en gang. Bare innrøm det. Det betyr jo som kjent ikke at man må gjennomføre et slikt lovforbud. Vi er flere i samme båt her. Det er en ting å mene det, en annen ting å gjennomføre det. Men å ha baller nok til å innrømme at man har tenkt tanken, er ikke alle forunt. Bare så det er sagt, selvfølgelig skal barna være på kafe. Gi dem alt de vil ha. Is, cola, redbull og kaffe avec. Bare de slutter å skrike.

Dette er en munn, ta ikke feil. Selv om det skulle
komme skitsnakk ut av den, er det fortsatt en munn. 

Nåvel, de urbanrøde leppene hadde ikke tenkt å stoppe. Ikke engang sakke av på farten. Jeg lurte på om venninnen som hørte på og kom med kortpustede innspill, hadde minstet identiteten sin snart. Mens jeg lot som jeg husket noe jeg hadde lest i en bok om mindfullness, lot jeg tungen kveile seg rundt hvitløkskrutonger og ruccola duppet i cæsardressing. Det hele var keiserlig. Og ute så det ut til å være grått og mildt. Mildt er et godt tegn i februar. Men jeg satt der og hadde lyst å male hele ansiktet til skravlesjura urbanrødt. Hadde hun hatt grønne bukser og oransj genser kunne hun ha vært et  vandrende trafikklys med lyd. Bip-bip-bip - se bare til å gå før alt blir rødt og ørene faller av.


Hva kan det komme av at noen har så stort behov for å prate så mye, så lenge? Enda et spørsmål som ikke finner svar. Omtrent som sokker i vaskemaskinen. Det er altid en sokk som ender opp meg å rope i skogen, uten å få svar, uten å kunne pare seg med noen. Men salaten, den var virkelig god, og brødet... mmmh jeg må bake et slikt brød i morgen... øynene lukket. Det er som jeg uten å bruke hendene, forsøker å brette sammen ørene for å stenge lyden ute. Nevnte jeg at jeg er en høysensitiv person som i tillegg er svært auditiv? Ah... ja jeg har det helt fint, men jeg er faktisk et menneske som synes stillhet er noe av det beste som finnes. Det og god musikk.

Det kom andre til kafeen. Voksne kvinner med vanlige stemmer og mer opptatt av å spise enn å prate, menn i rolig passiar og tause tygg, og piker med normale stemmer og konversajon som inneholdt både pusterom og tenkerom. Jeg kunne ikke høre hva de snakket om enda de satt nærmere. Jeg kjente jeg ble litt vennligere bare av å vite at de var der. Helt normale jenter. Uten urbanrød leppestift. Ikke for det, jeg kan godt like litt farger i tilværelsen bare lyden som serveres ikke er like skingrende. Men så var det altså ikke bare meg som var for lite overbærende eller for sterktreagerende på å bli tvunget til delaktighet i fremmede menneskers privatliv. Noen ganger vil man bare hvile seg litt og spise et godt måltid mat. Og forresten, jordbærrødt er mye hyggeligere enn urbanrød.

Kusina til rødbeten

Har du smakt gulbete? Nei jeg hadde ærlig talt ikke det selv, før ganske nylig. Dette er kusina til rødbeten, bare litt mildere i smaken. Den er visst så lite brukt, at da jeg skulle søke opp næringsinnhold på bama sine sider, stod det ingenting under den fanen. Jeg vil anta den næringsmessig ligger på linje med rødbeten.

Selvfølgelig kan den kokes og bakes og det finnes en rekke festlige oppskrifter på nett, men hør her; jeg synes at den er nydelig rå. Jepp, jeg gomler både røde og gule beter rå, etter at jeg har skrelt dem. Hvorfor må rødbeter alltid være syltet? Både den og kusinen smaker fortreffelig godt rå, og jeg tror næringsinnholdet er best bevart i den tilstanden. Det har vi felles jeg og betene. Vi er best rå, selv om jeg senere årene har hatt en tendens til å føle meg kokt innimellom. Men  det er en annen historie. Bytt ut et og annet eple, eller noe annet mellommåltid (les sjokolade) og kos deg med en saftig rå bete.

                                  Beterim:(kjempeinnspirert) 

-gul eller rød, langt bedre enn brød!

<div id="F5990ED6-78F6-4BD6-AC02552A60FB835B-B89721D9-93C1-4460-B5D5110637444678"></div>

Forandringens vinder

Noen ganger kjenner man det bedre... Forandringens vinder røsker tak i alt som står, ligger eller henger rundt deg. I mange steder av landet har stormen rast, ødelagt og mørklagt. Her jeg bor, har det vært rolig. Litt mere vind en vanlig, men egentlig helt fint. Vi er uberørt av Ole. Men jeg vil ikke snakke om Ole i dag. Jeg vil snakke om en annen vind. Forandringens vind.

På samme måte som at man ikke helt vet hva vinden har revet vekk, ført med seg, eller herjet i stykker før den har løyet, vet man ikke alltid helt hva forandringens vind utretter. Ikke før etterpå. Jeg har nettopp vinket farvel til en eritreisk venninne og hennes tvillinger som jeg ble kjent med fordi de gikk i samme kirke som meg en periode, og jeg hentet og kjørte dem. Vi bodde nære så vi møttes utenom også. I skrivende stund transporteres de fra et asylmotak til et annet. Hun var innom for noen dager siden og hadde akkurat fått vite hvor hun og hennes to barn skulle flyttes. Ungene hadde funnet seg godt tilrette på skolen her, og flytteprosessen var ikke akurat ønsket velkommen. Men slik er det. Asylmotakket her på stedet skal legges ned og totalt avvikles i løpet av et par uker nå. (Det er en merkelig ting at vi i Norge har asylmottak på anbud... Men her er det mye politikk som jeg ikke har kunnskap om, så jeg lar det temaet ligge.) Med løfter om telefonisk kontakt, klemmer vi farvel og jeg vinker bussen avsted og ber en stille bønn inni meg om godhet, trygghet og glede dit de kommer... My beloved sister...

På morgenkvisten har jeg skrevet brev til en mangeårige bestevenn. Fortalte at relasjonen må endres. Det ble for intenst. For mye av noe jeg ikke ønsket. Jeg er ferdig med noe. Jeg er ferdig med noe jeg selv, ikke vil gjøre eller være lengre. Det får konsekvenser for vennskap. Det får konsekvenser for et menneske jeg på et vennskapsplan elsker. Jeg har antagelig såret, mens jeg trakk meg unna. Og kjenner meg halvt hudløs uten min bestevenn. Men nå er det tid for noe annet. Jeg er ikke redd, bare litt ...avkjølt på et vis. Sånn kald man blir, når vinden og kulden tar tak tvers igjennom deg, og du vet du er gjennomkald og alikevel ikke fryser... Nei jeg fryser ikke, og jeg vet jeg kommer til å arbeide meg varm igjen. Jeg gjennkjenner forandringens vinder. Jeg har vært i denne blåsten før. Dette er ikke engang storm. Liten kuling kanskje. Jeg kjenner meg rolig som en bauta. Det er ikke jeg som blåser avgårde. Jeg har kontroll. Jeg har meg selv. Det er nok. Det også.

Så får forandringens vind bare blåse litt til. Det er flere grenser sette, vet jeg. Ikke flere brev å skrive, men flere tanker å tenke. Flere handlinger å sluttføre. Jeg kjenner at det er noe av dette jeg er her på jorden for gjøre, eller kanskje enda mere være, så merkelig det enn kan høres ut. Har du hatt den følelsen noen gang? Å være midt i smørøyet av din livsplan og samtidig er det er ingen andre enn du selv som forstår eller vet det? Ingen som virkelig kan bekrefte deg, ingen andre enn himmelen selv...

Det blåser vinder fra himmelen. Jeg tar ikke på meg jakken. Jeg kryr ikke inn i "varmen" eller trekker luen nedover ørene. La det blåse. La det blåse disse vindene som bringer våren hit. Jeg er klar. Nå skal jeg feste hårspennene bedre slik at håret ikke fyker i ansiktet. Jeg har nelig tenkt å holde øynene åpne mens jeg går. Meget åpne.

Frå kjøkkenveggen...

Savner du gammeldagse kjøkkenhåndklær? Hvorfor ikke stikke innom en bruktbutikk og se om du finner en gammel linduk eller bomullsduk til en billig penge? Klipp den opp i passe størrelser, brett inn kantene og sy, og fest en hempe på til slutt. Sveip raskt over med strykejernet så ser det litt ordentlig ut... Koselig. Brukte tekstiler som har vært vasket noen ganger har dessuten bedre tørkeevne enn nye. Tallerkenhyllen kan brukes til mer enn talerkener. Her har dessuten mor og fars kaffekopper som de fikk i bryllupsgave i 1953 fått sine kroker å henge på i underkant av nederste hylle. Fin måte å pynte på og skape litt "gammeldags stemning".

Å tro Gud eller å tro på en menneskeskapt tro.

Det er søndag og tid for en dråpe åndsinnsikt og innskudd i refleksjonsbanken.

Er det forskjellen på å tro Gud, og å tro på en menneskeskapt tro? For enkelte er det å tro Gud eller tro på en Gud om du vil, kun en menneskeskapt erfaring. Tilliten til det mennesker sier gjør at du tror det finnes en slags Gud. De tror gjerne på Gud (at han finnes), men de tror ikke alltid Gud selv, for de har ingen personlig relasjon til han. (Noe Gud desperat lengter etter av hele sitt hjerte, for alle mennesker.)

Jeg har flere venner med litt likt tankesystem, men la meg bruke en av dem som et eksempel. Hun mener at alt vi tror, tror vi fordi vi er blitt enten lært det av vår kultur, eller vi har selv valgt å tro det, bevisst eller ubevisst, utifra tillært kunnskap, erfaringer og generaliseringer. [Når jeg så lettvindt her knapt sneier innom hvordan vi mennesker persiperer og tolker vår virkelighet, hvordan vi generaliserer, utelater og fordreier våre sanseinntrykk, er det fordi tematikken er for stor til å gå i dybden av, og at jeg da ville se meg nødt til å utdype en eller flere forklaringsmodeller, noe jeg ikke ønsker for dette inlegget. Det er det som er fint med blogg, du velger selv hvor du setter spaden, eller lar harelabben hoppe.]

Så til saken. Finnes det en tro som ikke er menneskeskapt, og i så fall, hvordan skjer dette? En ting er sikkert; jeg tror på ingenmåte at jeg har alle svarene her, men jeg har gjort meg noen erfaringer som var livsomveltende for meg personlig, og som gjør at jeg får de religiøse på nakken, fra tid til annen. Noe som jeg tar som et godt tegn. Med "de religiøse" mener jeg ikke kristne generelt eller en annen trosretning rettet mot en guddom, men de som tror med hele sitt hjerte at de må bli flinke og ta seg sammen for at Gud skal akseptere dem. Saken er at det høres ydmykt ut å ville prøve selv, men sann ydmykhet er å høre etter hva Gud sier i sitt ord. Han sier dette:

Gud er hellig og kommer aldri til å akseptere noe uhellig. Det holder ikke at du tar deg sammen. Du blir ikke bra nok for Gud, så lenge det finnes et fnugg synd. Hvem kan da bli frelst? Ingen. Det er skrekkelig. Det er grusomt hva synden gjør, for den skiller oss fra vårt eget opphav som vi er dønn avhengige av. Men Gud hadde en plan. Han sendte Jesus sin sønn. Han er eneste vei til Gud, ved å tro med hjerte og bekjenne med munnen at Jesus er Messias, den levende Guds sønn. Det gamle testamentet som ble skrevet flere hundre år (noen av bøkene i allefall) før Jesus kom til jorden som baby, peker fremover i profetier (profeti = noe som forteller om fremtiden) mot at Guds sønn skulle komme som frelse for alle mennesker. Det var Gus plan hele veien. Gud visste slutten før begynnelsen hadde begynt. Jeg antar at det er slik å være Gud... Vi mennesker har det jo ikke helt på den måten. Det er derfor det er så dumt av oss å tro at vi vet bedre en Gud, hvordan ting skal gjøres.  Det er best å overlate det meste til han...

Bibelen, som jeg tror er inspirert fra en opphøyd og hellig skaper av alle ting, er min rettesnor: Og jeg tror at vi må alltid lese den ved hjelp av Guds Ånd, ikke med vårt eget intellekt bare, fordi vårt sinn/intellekt er ufullkomment og ofte forblindet og fordreid, intill Gud får fornyet det mer og mer. Vi kan være fornuftige, ballanserte, såkalt oppegående, sunne mennesker så mye vil hæler, men er vårt sinn/tanke ikke fornyet ved Guds Ånd, så trenger vi å lære av Gud Ånd, hvordan Gud selv tenker. Det er bare å brette opp våre åndelige skjorteermer, bøye kne og lytte med hjertet.

Altså, bibelen viser at det finnes en vei til Gud, og det er gjennom Jesus Kristus. KUN gjennom Jesus Kristus, fordi hans offer er det eneste offer som tar bort synd. Det hjelper derfor ikke å ta seg sammen, gjøre gode gjerninger, la være å gjøre dumme ting, for veien til Gud går ikke gjennom egne prestasjoner, men kun gjennom Jesus Kristus. Dette skjer ved tro. Ikke gjerninger. Jeg kan ikke få pressiert det nok! Det er derfor jeg gjentar meg selv.

Tlbake til spørsmålet om det finnes en tro som ikke er menneskeskapt. Bibelen sier at Jesus er troens opphavsmann og fullender. Det er der troen begynner, og det er der den fullføres. Den starter altså ikke ved å tenke seg fram til den. Den starter ved å søke personen Jesus! De fleste kristne i Norge og vesten gennerelt har en veldig intellektuell form for tro. Troen blir ikke person-orientert, men orientert og bassert på hva en mener. Jeg pleier å si "meningstro". Da blir troen gjerne en politisk plattform, istedet for et liv i og med Guds Ånd. Å mene noe om Gud, er ikke det samme som å leve i han.

Så ja, det finnes en tro som ikke er menneskeskapt, men skapt av Jesus. Den er ikke tilgjengelig annet enn ved gjennom å akseptere Jesus Kristus som Herre og frelser, på et fullstendig personlig plan. Han gir den fritt, og uten vederlag, men du må ydmyke deg for Gud og innrømme at han vet bedre enn deg. Så vanskelig og så enkelt. Selv ikke en dåre (dumming) skal fare vil. Det er håp for oss alle. Bare vi ikke går rundt og tror at vi er smartere enn Gud. 100% overgivelse til personen Jesus, er det eneste smarte.

Faktisk. 

Neseskylling og Imsdal

Neseskylling, dvs å skylle nese og bihuler med saltvannsoppløsning, skal visst hjelpe mot mangt.

Bildet er lånt herfra. 

Iallefall mot gørr i hodet. Få det ut, og bli et lykkeligere menneske - er visst ideologien bak denne litt lite sjarmernde akten.

Nesehornene som de kalles, disse kannene som minner mer om Alladins lamper, koster en del og i grunnen urimelig mye mer enn de er verd. Selv kjøpte jeg den stygge blå plastvarianten som sikkert ikke kosetet mer enn 14 øre å produsere, men som apoteket likevel skulle ha godt betalt for. Dette er altså en slags plastmugge, et redskap for fjerning av snørr, om jeg får lov å si det rett ut, og har ingen annen tekniske finesse ved seg enn at den kan fylles med vann som tømmes ut gjennom en liten tut. Og thats it.

I går kveld snakket jeg med min eldste datter som var syk med feber og bihulebetenelse. Plutselig blir det fryyyyyyyktelig langt til Tromsø, og jeg bor i feil enda av landet. Gode rådyr er ikke å oppspore etter stengetid og alle råd må prøves for å lette trykket. Hun hadde jo selvfølgelig ikke noe nesehorn for hånden.

Det er ikke noe selvfølge at studenter ved unversitetet har nesehorn. Så jeg kom opp med en ide som jeg mente kunne fungere som et billig alternativ. Nemlig en Imsdalflaske med hvit smal kork. Jeg testet den ut og du trenger ikke engang å holde flasken på snei, for å få spylt bihulene. Klemmer du skikkkelig til så får du litt fart på vannet også og det kan være en fordel, imot de stille sildrende dråpene fra Aladins lampe som på ingen måte gjør underverker bestandig. Det som er viktig er at vannet er riktig temperert og riktig mengde med koksalt. NaCl, Natriumklorid, på godt norsk. (Oppskrift finner du på sidene jeg har lenket til, under det øverste bildet.)

Seriøst det fungerer veldig bra, så spar penger på nesehorn fra spesialister, en Imsdal funger fett! 

Jeg vil uansett advare mot å pusse nesen veldig hardt etterpå, blås bare forsiktig. Det jeg imidlertid vil pressisere kan være lurt, er å få tømt ut resterende vann etter en slik spyling. Da holder det ikke alltid å bare snyte seg i oppreist stilling. Grunnen til at det er viktig og hvordan du gjør det finner du her.  (Viktig, les.) Ellers finner du demostrasjoner på youtube om hvordan... Denne kan være passe ekkel og grei. ;) Hvorfor bruke masse penger på noe du sannsynligvis allerede har i huset?  God helg og god skyll!