Kjærlighet uten ærlighet, en mulig realitet?

Kjærligheten blir berøvet sin største sjarm

når ærligheten forlater den.

                                                                                                                                               Jean-Jacques Rousseau

How to become saved

Å speile himmelen

" Når havet anstrenger all sin kraft,

da kan det nettopp ikke gjengi himmelens bilde,

selv den minste bevegelse gjengir det ikke klart.

Men når det blir stille og dypt,

da synker himmelens bilde i dets intet."

                                                                                       Søren Kierkegaard

"Å leva det er å elska" er en kjent salme for svært mange. I siste verset sier Anders Vassbotn så viselig: 

Å leva, det er å leggja all urett og lygn i grav,
å leva, det er som havet
å spegla Guds himmel av.

Når Kierkegaard i sitatet over sier noe om havets manglende evne til å speile Guds himmel, er det fordi havet "anstrenger" seg, av all kraft. Uroen aktiviteten skaper, forhindrer havet å gjenspeile himmelen. Allegorien er god i all sin enkelhet og vi kan lett se at eget strev kan stanse oss fra å bringe noe av himmelens egenskaper ned til Jorden.

Jesus lærte disiplene sine å be "som i himmelen, så og på jorden"... Da han gjorde det, tenkte han ikke på kirkesystem, menighetsorganisasjoner og menneskelige hierarki som skulle holdes vedlike og slik herligjøre og gi ære til mennesker. Nei, han forkynte Guds rike. Et åndens rike. Et rike som skulle være inni alle de som tok i mot hans ord og trodde han. Derfor kan vi si at det er umulig å speile himmelen uten også å tro på Jesus og hans ord! Det er opp til oss å skrelle bort alt det som ikke speiler himmelen, men holde oss til han som vi kjenner igjen i vår Ånd! La oss legge vinn på å gjøre godt og la Guds rike utbre seg til velsignelse for alle mennesker.

God påske, 

Jesus lever i dag bryr seg om oss!

Om toleranse og medmenneskelighet...

Det er menneskelig å være menneskelig, 

men i det minste, 

la oss være sammen om det!

                                                                                                                                 Gislaug Lillebø

Tid & varme hjerter...

"Overalt er det mennesker som trenger oss. 
Det handler antagelig mest om tid og et varmt hjerte"

                                                                                                 Bjarne Staalstrøm

Et enkelt utsagn, hentet fra boken "Når vi trenger hjelp", en bok om kristen omsorg og sjelelig helse av samme forfatter. Uttrykket gjelder så klart ikke bare for kristne. Vi er alle mennesker med menneskelige behov og med et hav av utfordringer i vår tids jag etter lykke og meningsfullhet.

Jeg håper at for deg som leser dette, kan dette blogginlegget være en påminningen om å bruke litt tid og ditt varme hjerte sammen med noen som du kanskje tenker på av og til, men som du ikke har truffet på en stund. Eller kanskje et menneske som du møter ofte, men bare prater overfladisk med i en travel hverdag.

Husk; det er ting bare du kan gjøre og bety for et annet menneske, fordi nettopp du er unik. Din tid og ditt varme hjerte kan gjøre en stor forskjell for et annet menneske! Det er faktisk utrolig lite som skal til, de aller fleste gangene. Gå ut å gjør en forskjell, ikke la sjansene gå fra deg mere!  :) 

Helse...

"Det er sjelelig helse i å være ærlig mot livet" 

                                                                                                      Bjarne Staalstrøm

Gyldne Vera!

Sitatet Gyldne Vera vil dele med sine venner i dag, er formidlet av henne i en noget amper, men tilsynelatende indignert tone, dog i beste Vera-stil i det hun med fynd lærer oss:

"Den som ikke kan pirke i sin egen mat, skulle virkelig ikke pirke i andres heller"

God påske alle sammen! ;)

Religion er ikke svaret.

I dag, har jeg lånt et par bilder fra daystar, som jeg i grunnen synes sier mer enn mange ord. Religion var ikke løsningen Gud hadde i tankene når han ville dra alle mennesker nære seg. Religion handler om å prøve å bli bedre mennesker ved sin egen evne og offervilje.

Men Gud som er er hellig og full av nåde, visste at ingen kom til å bli fri fra synd på det viset. 

Det holder rett og slett ikke mål for en hellig og kjærlig Gud, uansett hvilken religion du setter din lit til. Jesus, som var en del av Gud, og som samtidig ble menneske som deg og meg, ga seg selv og gikk inn i stedet for oss. Bare slik, -bare ved å tro på at Jesus er Guds sønn og at han døde istedet for deg, kan du bli renset for all synd og bli ren og rettferdig for Gud.

Gud er den som sendte Jesus. Han er den som tilbød oss frelse,

og han tilbyr det hver eneste dag. Velg å si ja til han! Velg å la Jesus frelse deg, istedet for deg selv. Det er vidunderlig å overgi seg til han som kan og vet alt. Du er skapt for å leve med han. La deg ikke fange av noe religiøst system, uansett hva det heter. La deg fange av han som elsker deg og setter deg fri! Gud vil vi skal være fri. Han har gjort alt ferdig!

Gyldne Vera...

Her er Gyldne Vera igjen. Hun er ikke snau den høna, men har stadig små takdrypp av gullkorn, innimellom plukking og klukking...

Dagens bevingede ord fra hønsehusets orakel lyder som følger:
"Den som ikke pynter til påske, har ikke skjønt hva fargede fjær skal brukes til..." 

Sitatdrypp.. .

Om du ikke risikerer noe

risikerer du alt. 

"Ukjent"

Vær bevisst på at de fleste gode hendelser

skjer på grunn av noen få produktive krefter.

"Ukjent"

Ensom svømmer...

Å lære noe nytt hver eneste dag.

Jeg vokste opp i en lærerfamilie. Begge mine foreldre var lærere, av den gamle  og grundige sorten, og innimellom hørte jeg dette utsagnet: "Man lærer så lenge man har elever". Uttrykket er som du ser, en fordreining av det kjente -du lærer så lenge du lever.

Uttrykket kom som et resultat av man i jobben alltid måtte søke mer kunnskap for å kunne gi den videre. Det var alltid noe nytt å lære og formidle, noe nytt å finne ut av. På en liten skole på landet med få lærere, måtte du stole på deg selv, det var ikke andre mange andre å spørre. Gjennom mine mange år som student, har jeg tydelig forstått at det er ikke alle lærere som tenker slik, dessverre. Uansett om de er av gammel eller ny sort. Men jeg har selv tenkt samme tanken man en gang, etter at jeg i voksen alder utdannet meg som lærer.

I tyveårene, da jeg var ferdig utdannet frisør, var jeg i en modningsprosess med bratt læringskurve. Det var mange store og krevende livshendelser i løpet av kort tid. På toppen av dette ble helsen en stor utfordring. Jeg ble tvunget til å tenke annerledes om livet, skulle jeg greie å henge med. Det var i denne krevende tiden jeg virkelig gjorde opp status quo, på flere områder, og gjennom det kom frem til denne beslutning: Jeg skal lære noe nytt hver eneste dag, resten av livet. Hvis ikke kan de bare breie på meg grusen.  Uttrykket breie på meg grusen, som forøvrig er hentet fra en salmetekst jeg finner morbid, husker jeg fordi jeg skrev besluttingen slik, ned i dagboken som jeg brukte for å reflektere i. For ordens skyld; å breie på seg grusen betyr å bli gravlagt.

Bestemmelsen sprang ut av behovet for å finne mening med tilværelsen, både ved å utvikle meg som menneske og ikke akseptere stagnasjon som en naturlig del av livet. Jeg mener fortsatt, nå ca 30 år senere at stagnasjon er unaturlig for liv. Liv skal leves gjennom utvikling, ikke i stagnasjon. Det er ikke noe stress. Bare se på kroppen. Alle celler i kroppen fornyes i ulikt tempo,  (bortsett fra hjernecellene som derimot skaper nye kontaktpunkter for å sette fart i sakene). En plante som slutter å vokse, dør. Stagnasjon er egentlig en form for død, eller inngangsdøren til døden. Det være seg mentalt eller emosjonelt, fysisk eller åndelig. Å være i live, er å utvikles.

Så hvordan gjennomførte jeg beslutningen og hva inneholdt den egentlig? Jeg var ikke lærer da jeg tok beslutningen, så det er sagt. Jeg var hjemmeværende husmor med dobbelt så mange småbarn, som hender. Jo det kunne være fra noe jeg leste, eller noe jeg så i et annet menneske, en ny matoppskrift, en annen måte å gjøre noe på, å se naturen på en annen måte enn før, reflektere på egne prosesser, kommunisere med en toåring, eller et menneske uten verbalt språk, ved å oppfatte (tolke) naturens tegn symbolisere og speile meg, å lytte til andre, selv når det de sa, ikke nødvendigvis var så interessant... Det handlet ikke om å lese mange bøker, eller holde seg oppdatert på et spesifikt område, selv om jeg etterhvert ble svært glad i biblioteket og var medlem i x antall bokklubber.

Som noen-å-tjueåring innså jeg at læring handler om en holdning jeg hadde til livet. Det kommer ikke så mye an på læreren som "underviser", men på eleven som søker lærdom. Det var også i tidlig tjueårene jeg definerte forskjellen mellom kunnskap og visdom for min egen del. Siden jeg innså at selv godt voksne ikke kunne forklare forskjellen på en forståelig måte, gjorde jeg det selv:

Kunnskap er enkelt, det er å vite noe om noe. Det er informasjon, viten, intellektuell kjennskap. Kunnskap er ikke forbeholdt erfaring eller evne, selv om begge deler er en fordel. Visdom er ikke synonym med kunnskap, slik enkelte tror. Det er heller ikke en motsetning til kunnskap, ikke en antitese. Visdom rommer kunnskap, men kunnskap rommer ikke alltid visdom. Jeg definerte visdom som evnen til å benytte kunnskap til noe produktivt, til noe som kunne skape en positiv utvikling i en gitt situasjon, til noe som kunne være til hjelp for en selv eller for andre. Visdom er evnen til å bruke kunnskapen til noe reelt. Ikke bare sitte der med sin informasjon, men produsere et meningsfullt resultat. Jeg var ikke så borte vekk i min første ungdom. Jeg holdt nemlig visdommen høyt, og respekterte den. Derfor ble den også min venn, "min søster" gjennom mange år. Det snudde oppned på min tilværelse. Jeg hadde forstått at kunnskap kunne brukes som byggesteiner for visdom, men at kunnskap alene ikke var nok. 

Å LÆRE

Å lære er å innrømme at man ikke vet, 

og at det alltid er plass for å lære mer. 

Å lære er å møte verden med øyne som ser, 

der vanen vil sove. 

Å lære er å ha et sinn som spør,

der frykten vil tie.

Å lære er å strekke seg over båtripa,

for å se seg selv i vannflaten.

Å lære er å si til sin Gud; 

"er det deg Jesus, så be meg komme til deg på vannet", 

og deretter faktisk klatre over båtripa

og forstå at menneskesinnet ikke alltid kan romme virkeligheten!

Å lære er å være ydmyk nok til å se et lite barn som din lærer,

eller å være istand til å la naturen 

eller det du møter hver dag

være det som gir deg økt kunnskap.

Ikke fordi det står veiledere

og lærere bak hver busk du passerer,

men fordi du har evnen til å dra kunnskap ut av alt du møter,

fordi du har den ånd som gir visdom. 

Å lære er en holdning, en vilje til å åpne ditt sinn, se det usynlige, 

det som ikke kan oppfattes ved første øyekast.

Å lære er å spørre i ditt sinn; 

hva befinner seg bak det åpenbare? 

Å lære, er å kalle visdommen din søster.

Ta henne i hånden. La henne gå sammen med deg.

Hun er ikke som kunnskapen,

som gjerne skryter av seg selv og kan være ganske så oppblåst. 

Visdommen er praktisk

kjærlig

tålmodig

medfølende

forstående

Hun er ventende

til du er klar til å gå sammen med henne.

Ikke vent lengre

Si henne "Kom!"

og begynn å gå.

Gislaug Lillebø.

Sommerglede

Når døtre springer ut som pioner.

Jeg så deg først i hagen...
da du var en knopp.
Sammenkrøllet som en liten ball av ren ynde.

Hvilende på anspente begerblad,
brekkeferdige og utslitte av den krevende modningstiden som snart var over.
Med trassig styrke 
holdt du dine hemmelige kronblad tett inntil brystet.
Det hele var en overraskelse, sa du.
Ingen skulle se hvem du var eller hva du bar på,
før den store dagen. Den dagen da du sprang ut i full blomst...

Og jeg tenkte... trenger du egentlig springe ut da, jenta mi, du er da allerede så vakker, 

allerede så perfekt.
Og jeg nøt synet av ditt smil, din dans i vinden, 

dine ivrige diskusjoner og dine dagdrømmer.

Det var som om du allerede
var alt du skulle være. 

Du var du, 

ingen kunne motsi det. 

Det var slik det var.

Men hvem kan stanse tiden? 

Hvem kan flytte fastsatte tider og år, 

endre solens reise 
eller månens seilas over nattehimmelen? 

Du blomstret. Du flommet 
av livskraft og nyfikenhet,
og plutselig en dag 
så bare stod du der. Sånn liksom.
Før jeg rakk å snu meg,
 hadde du allerede dreid ansiktet mot solen.
Og hele verden ønsket deg velkommen!

Men det var sommerfuglene du likte best. 
De kom vaiende i mot deg for å ta denne himmelske kreasjonen
i nærmere øyensyn. 
Og jeg, som alltid har likt sommerfugler... ble plutselig mistenksom
og myste skeptisk mot dem, mens jeg forsøkte å finne ut
om de hadde hederlige hensikter eller ikke...

Men du, du stod der som en stolt nyutsprunget pion
vakrest av ballets alle prinsesser 
i mine øyne. 
Du var både våren og sommeren i en og samme inkarnasjon. 
Din blomsterprakt ruvet 
og vinden skalv...
av duften fra deg.

Jeg ville du skulle bli,

bli hos meg for alltid!

Men hvem kan bøye tidens frihet

hvem kan legge viljen i rør

slik fossefall som blir temmet, 

uten å samtidig miste det man elsker?

 -Ingen -

så du fikk fare

Og jeg 

jeg stod der alene og kjente høsten

vokse i meg. 

Skrevet til mine to sterke og vakre døtre 15. mars 2016 av Gislaug Lillebø.

Ikke la andre definere hva suksess er for deg.

Lengsel mot sommeren...

...og selv om sommeren kommer...
 hender det vi må vente på noe av modningen, til og med i samme åker. Så la oss være tålmodige med de som måtte vokse opp under et dekke av blader, slik at solen og lyset ikke nådde fram...

Who sings the melody in your life...

https://www.facebook.com/theChristineCaine/videos/10156737535720089/

Ta vare på hverandre...

Jeg leste et brev i morges. Det er delt inn i kapittel og vers, men jeg vet at det opprinnelig ble skrevet som et brev uten kapittel og vers. Bare et brev i sin helhet. Brevet til Efeserne i bibelen er fra en mann som var fengslet. Paulus som var kalt til apostel av den Gud han tidligere motarbeidet ved å forfølge, slakte og drepe de som trodde på Guds sønn, Jesus, var nå fullstendig overgitt og hengiven til den samme tro, som han før forfulgte. Bare Guds åpenbaring kan gjøre slikt. Et overnaturlig møte med den evige kraften som er bærer av sannhetens ord og lys.

Når evigheten beslutter å gripe inn i tiden, kan intet menneske forbli uberørt. 

Heller ikke Paulus. 

Hva er det dette BREVET egentlig formidler? Jeg lar sinnet gli gjennom alle bokstavene fra begynnelse til slutt og ser en 'forelder' som forsøker å gi råd til barna sine. "Vær i Kristus, det er det eneste vettuge stedet å være. Der finner dere alt dere trenger til for frelse deres sjeler. Lev i Han! pust i han, elsk gjennom han. Ta vare på hverandre på denne måten. Ta vare på hverandre!" Jeg synes jeg kjenner litt av Paulus' intense og oppriktige omsorg for flokken sin... "Og ikke la gamle erfaringer styre dere. La ikke tankene bli ført på avveie, fordi dere ikke holder dere til Jesus Kristus." 

Efeserbrevet er et budskapet til "barna" som han ikke kan treffe og være sammen med fordi han er fengslet. Han er fengslet for sin tro. Det var ikke "karma" eller noe annet nyreligiøst "du-får-som-du fortjener-vrøvl". Paulus var ikke utsatt for karma, like lite som alle de som Paulus selv hadde kastet i fengsel noen år tidligere. Eller Stefanus som ble steinet ihjel med Paulus' samtykke. Dette hadde ingenting med karma å gjøre. Jesus opererer ikke på den måten i det hele tatt! Jesus tok straffen for alle. Men Paulus var utsatt for en brann på innsiden, som var kommet av at himmelen hadde bestemt seg for å berøre han. En Hellig Ånds brann som ikke lot seg stanse av hverken fengsling eller død. Han hadde blitt smittet av det han tidligere forfulgte så iherdig.

Dette er kort fortalt noe av følelsen jeg sitter igjen med etter å ha lest hele brevet. Hvorfor velger jeg nå å se på dette brevet i sin helhet? Jo fordi om jeg skulle ta hvert enkelt vers helt bokstavelig, ville det bety at jeg måtte akseptere at det er helt greit å ha eller å være slave... slik kulturen i midtøsten var på den tiden. Selvfølgelig hverken kan eller vil jeg gå god for slike holdninger i 2016, og jeg tror jeg har 99,9 % av hele jordens kristenfolk i ryggen, når jeg sier at det ville være idioti å hevde at slaveri var ok ut ifra bibelen. Likevel blir enkelte vers i bibelen brukt til å trykke kvinner ned, til å manipulere andre mennesker, og til å fordømme og og ekskludere grupper av mennesker eller individ, stempler folk som har barn utenom ekteskap eller nekte mennesker en tjeneste i menigheten, dersom du er skilt og gift på nytt, eller andre livserfaringer som ofte faktisk gjør deg til et bedre medmenneske, fordi du har røynet noe av selve livet. Bare så det er sagt; skulle du være i en av disse kategoriene, vil jeg bare si, at Jesus er ikke den som fordømmer deg. Det er ofte litt selvhøytidlige usikre religiøse mennesker som gjør det. Eller også mennesker som i sitt indre ikke har fått åpenbart Guds evangelium mer enn bare littegranne, fordi de holder fast på sine egne tanker. Det står om å la seg lede av sine egne tanker, preget av denne verdens tidsalder (iflg gresk grunntekst) i ef. 2.2-3. Noe Paulus fraråder. 

Siden jeg også har lest resten av boka et par ganger, (bibelen) og evner å se store deler av budskapet i større perspektiv, finner jeg ikke et eneste argument for at Gud skulle ønske eller akseptere at noen av oss skulle være eller ha slaver i dag. Likevel så står det om slaver i bibelen, om hvordan både de og deres herrer skulle oppføre seg. Det hele handler om kontekst. 20 hundre år er lang tid. Du får plass til mye historie på 2000 år... Så la kristenhetens bedrevitere plukke ut enkeltvers for å understreke sitt eget budskap, men evangeliet, kalt sannhetens ord, kan ikke rommes i et enkelt vers. Det kan bare rommes i tusenvis av hjerter... samtidig. Det er i Kristus selv, visdommen er å finne. Hør på Paulus, vær i Kristus.

Det er derfor Paulus oppfordrer oss til å ta var på hverandre, fordi alt skjer i Kristus. Det er eneste stedet vi er ett - i Jesus.  Aldri i meninger, aldri i læresetninger, selv om vi kan være både enig og uenig. Å være i Kristus er å akseptere hans død på korset istedet for deg, og hans oppstandelse i deg. Og dermed også din plass i himmelen, I KRISTUS. No place I rather be, than here in your love, here in your love..."

Jeg har ofte hørt prekener, små hjertesukk og sneversynte formaninger fra velmenende kristne som hentet sin inspirasjon fra dette brevet. Fra et vers, eller flere. Men fra noen som ser brevet i sin helhet? nei det er sjelden vare. Å finne inspirasjon i et enkelt vers er helt legalt. Å bruke et vers eller flere for å argumentere for sin egen agenda, er tullete. Vi besitter ikke den fulle åpenbaring alene, noen av oss. Og i det øyeblikk vi bruker denne boka til å fremme var egen vilje, går det nedenunder og slettes ikke hjem for oss. Boka er ment for at Guds vilje kan bli vår. At vår vilje blir omfavnet av Guds nåde, og oppslukt i kjærlighetens favn, slik at vår vilje og vårt sinn forvandles ved Guds gode og mektige kraft, så vi blir lik han. Ikke til personlige korstog eller selvopphøyelse. Men for at Guds vilje skal skje også på jorden, så som i himmelen. Nemlig at Guds rike skal utbre seg her hvor vi mennesker bor. Det er Guds plan og Guds vilje. Det skjer ikke ved menneskelagde læresetninger eller dogmer. Det skjer ved Guds egen Ånd, inne i mennesker som tror på han.

Mens vi venter på sommeren...

Geometra papilionaria...

Besøk hjemme på husveggen (da huset var gult). Et sommerminne.

Kjempebladmåler (Geometra papilionaria) Bildet er tatt i Vivestad i Re, i Vestfold. 

Gratulerer til alle menn ... og kvinner med kvinnedagen! :-)

Litt enkel realistisk logikk på dagen!

(Forresten, bare så det er sagt: Bare fordi noen kaller seg guru og ifører seg turban, behøver det ikke bety at han eller hun har funnet den "o'store sannheten"... men vi kan vel alle ha rett i noe... av og til. Dette utsagnet under bildet, syntes jeg var fint uansett. ) 

Eh... I'm a procraftinator...

Du vet det så vel. Du skulle egentlig ha gjort noe "vettugt", som feks å lage middag, forberedt et foredrag eller byttet på sengen eller vasket huset... Det er bare det at denne heklingen... denne runden på bestemorsrutene og så skal du skifte farge...
og så må du ta et par runder til bare for å se hvordan det blir...
og det går jo egentlig så fort, men egentlig har du jo ikke tid,
men dette er jo ikke noe langdrygt så bare litt til....
og bena må jo få hvile seg litt...
eller man hekler mens man står...

Hekle eller strikke-dilla har fullstendig inntatt deg
og du er blitt en av oss... en procraftinator!
Noen som kjenner seg igjen? Jeg vet jeg gjør!

Å brygge på endring og føde lys.

Det er tider i livet da du bare vet at noe skal bryte løs... Som om selve himmelen ulmer av fødselsveer, og skyene ikke kan skjule sin svangerhet. Tider da ingenting er komfortabelt og naturen sukker og nynner på sanger som bare det dypeste dype i deg, gjennkjenner. Havdyp roper på havdyp. Din ånd svarer på Guds stemme, og gjennkjenner veene som et resultat av kjærligheten. Ikke den jordiske kjærligheten, men den uforståelige, den som tåler alt...

Når solens lys buldrer seg igjennom nattens skylag,
 og sender sin dag over mørklagt jord...

Ikke har jeg satt en plan for hva som skal komme, ikke har jeg notert ned en saksliste eller agenda for dette som skal bryte løs. Jeg vet nemlig ikke hva som kommer. Jeg kjenner heller ingen som forstår det. Bare mange som tror de har svaret på alt ... og som gladelig prater i vei om ting de ikke aner... Det er slik det føles når du bærer på noe som andre ikke kan se. Du - og sikkert tusenvis av andre...

I går satt jeg ved skrivebordet og noterte ned noen sanger. Jeg forsøkte å få en oversikt. Jeg ville så gjerne ha en følelse av kontroll... om enn aldri så liten. Men følelsen glapp mellom håndskrevne notater, klort ned med det skriveredkapet som lå for hånden da idèen kom, og datafilenes hyperstrukturerte mapper... Så jeg lot det være. Jeg enset ikke engang at himmelen skiftet farge og at solen i all sitt livslys, brøt igjennom på en slik måte at selv sirkus Arnardo falmet som en grå bakgårdskatt i skumringen. Ja jeg lot alt være, fordi jeg ikke kunne annet enn å vente. Vente på lyset. 

Vente på at Guds kraft også skulle bryte igjennom og spjære et hvert religiøst og kontrollerende system som ikke tjener til annet enn selvros. Det være seg hjemme i stua mi, eller i forsamlinger jeg skulle finne på å delta i. Og i denne venten, hadde jeg som veer sammen med himmelen. Og jeg tror englene sang, men jeg vet jeg gråt.

...og selv når dagen har ankommet, ligger naturen der, fortsatt i mørke
og venter på at lysets stråler skal gjennombore alle steder...

For selv som naturen kan se mørk og dyster ut, og jorden være som svett av sitt slit... så vet jeg at himmelen selv spenner stråler av sannhet og lys utover firmamentet, i det Guds barn i oppriktig lovsynger han som kalles Far - til alt. Det er ikke den sangen som du vanligvis hører i kirker og på bedehus. Det er ikke den sangen som du hører i karismatiske frimenigheter og nystartete ungsdomsband i kristen regi. Det er ikke noe av dette. Det er den gråtkvalte inderligheten som kommer fra dypet av menneskers indre, og stiger opp på ydmykhetens vinger... for så å berøre faderens hjerte. Han har hjertelag. Han har mer enn det. Han har nåde nok for alle. La oss flest mulig, synge denne sangen, om vi har sangstemme eller ikke, og sammen kalle himmelens lys ned til jorden. Vi trenger det. Som aldri før.    Komme Guds rike!

Om å gå litt i "hi".

Fra tid til annen får jeg lyst til å gjemme meg og krype inn i et skjell eller en hule og ikke komme ut før neste århundre. Jeg tror at de fleste mennesker kan føle det slik noen ganger. Høysensitive (som meg), oftere enn andre. Det har ingen ting med feighet, angst eller psykisk sykdom å gjøre. Det er en naturlig del av det å være et levende pulserende menneske. Ja, jeg vil frimodig hevde at jeg tror mennesker som er seg selv bevisst på disse følelsene og behovene, er sunnere og mer humane mennesker, enn de som bare går i èn dur og èn fart hele tiden. Å ha behov for å trekke seg tilbake er like naturlig som flo og fjære, tidevannets vandring opp og ned langs strender og klipper. Som solens tilbaketrekning om kvelden og månens åpenbarelse om natten. Noe var feil, dersom det ikke var slik...

Man har ikke alltid muligheten til å trekke seg tilbake og bli halvt usynlig, utilgjengelig eller bare stille, når behovet skulle melde seg. Men heldigvis er vi så viselig skapt at vi kan selv justere dette til en viss grad. Akkurat som med sult. Du dør ikke om du utsetter måltidet en time, men om du utsetter det i flere dager, er det direkte usunt. Vi kan utsette tilbaketrekking for en tid, men det er ikke bra å utsette det for lenge. Vi må legge tilrette for det, slik at vi får den nødvendige ro og stillhet som vi trenger. Jeg holdt på å si, unntatt når du har småbarn. Vel, det er forskjellig fra familie til familie. Noen har noen til å avlaste seg et par timer, andre ikke. Selvstendig næringsdrivende (og andre) har også perioder som krever dem nesten 24/7, spesielt i oppstartingsfaser eller kriseperioder der arbeidsbyrden er ekstrem, og man føler at man "kan ikke" sakke av og ta tid til ro. Det er mange ganger en hårfin balansegang mellom helse og økonomi. Det er ikke alltid enkelt å være skapende eller et kreativt menneske. 

Men uten denne tilbaketrekkingen fra tid til annen, kan vi sjelelig sett, sulte ihjel. Dette gjelder ikke minst høysensitive/introverte. Les mer om karaktertrekket som 20% av befolkningen har HER. 

Jeg tror det er sunt for alle mennesker mer eller mindre. Å trekke seg tilbake, helt eller delvis fra tid til annen, så sant det lar seg gjøre. For de fleste av oss, betyr det at vi må velge det bevisst. Vi må velge å kanskje slå av radioen og tv'en, sette mobilen på lydløs, låse døren eller reise bort. Gå til skogs, ro ut på sjøen (Gosh hvor jeg savner nettopp det), trekke seg tilbake på soverommet eller et annet hellig sted. Si nei til besøk, utsette avtaler  og rett og slett skape rom...   

                                                                   -     nok tid og rom    -                                                                                                                                                                                 

                                    til å kunne roe ned hjernen, for å kunne høre hva hjertet sier....

Vi trenger ro til å la tankene falle på plass, la sinnet hvile fra alle inntrykk og mental stimulans og la vårt "innvortes menneske" helbrede seg selv. Det vil nemlig gjøre det, i de aller fleste tilfeller. Akkurat som et skrubbsår leges litt etter litt av seg selv hvis det holdes rent for smuss, vil vårt sinn lege seg selv, etter dagens kjas og mas (og mentale og emosjonelle skrubbsår) dersom vi gir vår sjel anledning til det. 

Personlig vet jeg det for meg er et "must" for å opprettholde energi og velvære i sjelen. Jeg trenger stillhet så vel som aktivitet. Av en eller annen grunn har aktivitet blitt mer verdsatt enn ro, og ideen av høy produktivitet er synkronisert med høy aktivitet. Noe som selvfølgelig er misvisende. Kreative prosesser, som er en del av det å produsere noe (noen må først komme opp med idèen, og senere idèen om hvordan), fordrer alltid en form for ro/frihet til å tenke nye tanker. Det kan endog være mens du setter spaden i jorden et sted, skifter bordkledning, roter i blomsterbedet eller baker brød. Du behøver slett ikke sette deg i lotusstilling med fingrene i sirkel eller inta en eller annen zen-look-alike holdning. Vær deg selv. Sett gode grenser og skap slik en arena der nye tanker har "plass nok" i sinnet, til å komme, ved bare å ikke prøve på noe. Bare vær.  

Jeg liker å være kreativ og gjøre ting. Skape mye, så lenge jeg har energi. Noen mennesker sier: hva med å bare være... Det er da jeg svarer: Jeg er. Jeg er - derfor vil jeg skape, derfor vil jeg gjøre. Jeg skaper ikke for å bli til noe, jeg skaper fordi jeg er.  Hvis jeg ikke hadde tillatt meg selv å krype inn i "hulen" min fra tid til annen, ville jeg neppe ha noe å tilby mine venner noen verdens ting. Men jeg liker å gi. Jeg liker å tilby noe av varige verdier. For å kunne gjøre det, må jeg bare fortsette å være påkoblet kilden. Det sørger jeg for ved å balansere ro og aktivitet, alene-tid i hulen og felleskaps-tid utenfor. Hva er foressten din "hule" -Du har vel en?        :)

Worship ad lib @ home!

Det hender jeg skjønner hvor heldig jeg er. Faktisk skjønner jeg det ganske ofte. For eksempel mens jeg sitter å strikker litt, henger opp tøy, eller lager middag... når jeg baker brød, eller leser... -stua fylles med pianomusikk og sang.  Før jeg har tenkt meg om, synger jeg med, nynner over- eller understemme, kommer inn som et haltende ekko eller drodler meg hemningsløst rundt intervaller jeg bare nesten, er på fornavn med. Worship ad lib...

Det er nemlig noe som griper tak i det som allerede finnes på innsiden. Jeg er hjemme i sangene, akkordene og i innlevelsen som kommer til uttrykk... det spiller mindre rolle om jeg kan sangene fra før, jeg synger dem uansett. Lett.

Han er en "worship-er" sånn som meg, pianomannen. En tilbeder. Jeg som fra tidligere år er vant til å "dra igang" andre med lovsang..., blir nå sent avgårde på en musikalsk eventyrreise for noen minutter, mens jeg vrenger hjertedøra åpen fra første takt... For disse gode sangene får deg til å mene hver eneste setning i teksten...

"Oh the worshipper in me Wants to be free

From the cares of life That seem to weigh me down

Yes the worshipper in me Needs consistency

To lift my hands To give You praise

When no one's around..."

"Oh the worshipper in me Wants to break free

From the intellectual mentality

Like when I should be up I'm seated in my seat

I should be lifting my hands

Giving you praise and glory..."

                 (By Lawrence Flowers)

Jeg er vant til mitt eget akkompagnement. Stive fingre over gitarens ellers så smekre hals. Nei, det er ikke alltid stas. Spesielt ikke når hender og skuldre verker, da er det bedre uten. Men denne tiden, tiden nå, er jeg privilegert. Fordi noen har sett til hjertet mitt og den vonde kroppen samtidig, og sendt meg en pianomann på lån. Jeg er takknemlig til meg selv også, for at jeg var klok nok til å skape muligheten.  Javisst er jeg takknemlig for pianomusikken, men du verden hva et meningsfylt vennskap kan gjøre for den musikalske atmosfæren i hjemmet. Nils Arne hadde helt rett, da han snakket om "å spille hverandre gode". Det han muligens ikke kjente så mye til, er at det fungerer ved sang og musikk også. Bokstavelig talt.

Hvis du vil lytte til Lawrence Flowers` utgave av sin egen sang, så kan du klikke HER.