Mika 7.8.
Gled deg ikke over meg, min fiende!
For om jeg faller, skal jeg reise meg igjen.
Sitter jeg i mørke, er Herren lys for meg.
tirsdag 6. februar 2018
mandag 5. februar 2018
Kampen mot istappene. (I'm "blogback" again!)
Skulle du sett på maken; HER ER JEG IGJEN! etter nesten halvannet år, finner jeg det for godt å begynne å blogge igjen. Det ser ut til at jeg har vansker med å virkelig slutte helt med det. Noen vaner er bedre enn andre, og når brikkene faller på plass, er det ingenting som er bedre enn det. Jeg er klar for mitt bloggbad, og lar meg overgitt senke ned i tastarugledens ordgyteri... blubb blubb blubb!
Jeg har mye på hjertet. Det blir ikke mindre med årene. Jeg endelig fått til å kjøpe mitt eget hus, og har derfor litt mer struktur over tilværelsen. Ah! å kjøpe dette huset er jo en fortelling i seg selv, som jeg ikke skal ta nå. Men iallefall hadde jeg mot nok til å kjøpe et hus som ingen andre turde kjøpe... eller noe slikt. Faktisk er det to hus i ett. Det er gammelt, og trengte ikke bare en kvinnes hånd, men en god porsjon vett, utholdenhet og enda litt utholdenhet. Jeg har ikke tilgang til så mye kronasjer, så utholdenhet og praktisk kreativitet er alternative resurssmidler. Joda det ene var beboelig da jeg flyttet hit, men nå er begge det. Men jeg har arbeid frem til jeg dør eller noe slikt... Jeg ikke har evnen til å kjede meg, og her har jeg heller ikke muligheten. (Her var det meningen at en av oss skal si haha!)
Jeg begynner like godt med det jeg har får hånden, nemlig dagen i dag! Planen var... at jeg skulle rekke så mye. Øve på noen gamle sanger, øve på noen nye, finne akkorder til en jeg ikke har lært meg, og sy på den gaven som jeg ikke har fått begynt på ennå... Æsj så flaut at jeg ikke har fått gjort den ferdig ennå. Bursdagen var for lenge siden. Men når jeg har bestemt meg for å lage noe, så er jeg litt sta og blir ikke fornøyd med å løpe å kjøpe... Men altså, dagen i dag, tok en ny vending etter at jeg hadde tatt en dusj, og skulle sette på en maskin klær. Vaskemaskinen står i det andre huset som jeg i vinter ikke benytter for å spare strøm... og siden julen var over, januargjestene reist og regningene hadde så mange tall på seg... så skulle den økonomiske Gislaug Paula spare strøm må vite...i Paula's Hus! Det er det jeg har kalt stedet.
Vel, å være økonomisk er lurt. Jeg har aldri skammet meg over å være sparsom, og prøve å få til mest mulig ut av det man har til rådighet. Imidlertid... det er en hårfin balanse i gamle hus med lite isolasjon, mellom sparsommelighet og fryste vannrør... Den grensen er det nesten umulig å kjenne til før du har bodd i huset minst en vinter. Men jeg fant den grensen i dag! Og det rare er at det er ikke så kaldt ute nå, derimot har det vært mye vind, men jeg har ikke brukt vann på det badet på over en uke, så jeg antar det er årsaken. Det stemmer, jeg har ikke vasket klær på over en uke. I morgen må jeg antagelig gå i finkjole og strikkekofte om jeg skal ha noe rent på kroppen.
Da jeg kom på det andre badet med den trippeloverfylte skittentøysekurven, fra bad nr 1 (der alt vann fungerte perfekt btw), ser jeg det henger en bitteliten istapp fra kranen. Jeg stirrer kaldt tilbake på den, litt vanntro om jeg kan bruke det uttrykket, og tenker at nå! må jeg bevare roen, og ikke bli redd. Jeg går til dusjen og ser at den også har istapp, så går jeg til kjøkkenet og kranen der har en istapp. Den minner meg om en tegning jeg har sett av Teodor Kittelsen, der fjellet har snørrlignende istapper fra nesetippen sin... Jeg kan ikke noe for det, min kulturelle bakgrunn dukker opp i de mest upassende scenarioer... Jeg vet jo veldig godt at det ikke kommer snørr ut av vannkranen på kjøkkenet, selv om huset er bygd i 1928.
Jeg kjenner jeg må bestemme meg for å ikke være bekymret, mens jeg mumler halvhøyt til Gud om hjelp og håper at ikke rør skal være ødelagt. Jeg ringer vennene mine som jeg besøkte i går, der vi endte opp med holde et saftig improvisert bønnemøte, og jeg gir henne forbønnstema over telefonen; Mine frosne vannrør. Her er det ingen tid å miste og jeg fortsetter mitt korstog mot vinterkuldens inntog i rørene mine. Mitt økonomiske sparebluss har møtt en isfront, og jeg er plutselig keiserinnen over alle elektriske ovner i huset, inklusive vifteovner og hårføneren. Jeg fyrer som en helstøpt fyrbøter så den lille jøtulstakkaren rister og gløder. Jeg bærer ved og løper 8 ganger opp og ned kjellertrappen for å forstå hvor rørene går, hvilket som er hva, og hvor i huleste det blir av den den siste biten bort til vaskemaskinen og doen. Klosettet var ikke frosset, bare vannet i røret som går inn til cisternen. Jeg kan med stolthet fortelle at i dag har frisøren (meg) føhnet kobberrør og tre blandebatterier tilbake til livet! Det tok tid, men det renner nå pent og greit og jeg har ikke funnet noen skadede koblinger eller sprukne rør. Gud være takk. Rørene går nær yttervegg der isolasjonen sannsynligvis glitrer med sitt nesten-fravær, på grunn av gamle dagers byggeskikk og sparsommelighet... Jeg klager ikke. Jeg kaster ikke stein i glasshus. Heller ikke i gamle hus. Når jeg blir rik, skal jeg etterisolere og greier...
Da jeg hadde gjort det som gjerast kunne, lot jeg tiden arbeide for meg. Jeg nektet meg selv å svømme i bekymring og dro til fysio-kiropraktor-peuten som avtalt, selv om det tok til to timers fravær fra krisesituasjonen. Jeg drar, og på tur tilbake detter det ned i meg, - nå virker rørene, når renner vannet... Det skulle vise seg at det var riktig. Når jeg kommer hjem, fungerer alt slik det skal, og jeg finner ingen lekkasjer. Jeg er heldig. Skrekkelig veldig heldig, som Mr, Nelson ville ha sagt det når Pernille fikk besøk av han. (Kulturbakgrunnen min igjen)
Jeg fyrer fortsatt og tenker på hvor rart det er at vannet frøs nå, når vi har et par mildegrader, og ikke når det var 10 grader kaldere... Joda jeg vet kulden slår inn, når det slår om til mildvær. Hadde bare kulden slått seg ut igjen... (jo det var en spøk) Heretter blir det å tappe litt vann på dager med blå tall.
Nå skal jeg se om jeg får øvd litt i det minste... jeg har noen musikalske bukkehopp på programmet denne uken. Det var iallefall planen!
Ah det er deilig å være tilbake i bloggsfæren igjen... jeg skal prøve å ikke skrive så langt hver gang... Lover lite, holder mye! Stay blessed all ye good ppl!
Jeg har mye på hjertet. Det blir ikke mindre med årene. Jeg endelig fått til å kjøpe mitt eget hus, og har derfor litt mer struktur over tilværelsen. Ah! å kjøpe dette huset er jo en fortelling i seg selv, som jeg ikke skal ta nå. Men iallefall hadde jeg mot nok til å kjøpe et hus som ingen andre turde kjøpe... eller noe slikt. Faktisk er det to hus i ett. Det er gammelt, og trengte ikke bare en kvinnes hånd, men en god porsjon vett, utholdenhet og enda litt utholdenhet. Jeg har ikke tilgang til så mye kronasjer, så utholdenhet og praktisk kreativitet er alternative resurssmidler. Joda det ene var beboelig da jeg flyttet hit, men nå er begge det. Men jeg har arbeid frem til jeg dør eller noe slikt... Jeg ikke har evnen til å kjede meg, og her har jeg heller ikke muligheten. (Her var det meningen at en av oss skal si haha!)
Jeg begynner like godt med det jeg har får hånden, nemlig dagen i dag! Planen var... at jeg skulle rekke så mye. Øve på noen gamle sanger, øve på noen nye, finne akkorder til en jeg ikke har lært meg, og sy på den gaven som jeg ikke har fått begynt på ennå... Æsj så flaut at jeg ikke har fått gjort den ferdig ennå. Bursdagen var for lenge siden. Men når jeg har bestemt meg for å lage noe, så er jeg litt sta og blir ikke fornøyd med å løpe å kjøpe... Men altså, dagen i dag, tok en ny vending etter at jeg hadde tatt en dusj, og skulle sette på en maskin klær. Vaskemaskinen står i det andre huset som jeg i vinter ikke benytter for å spare strøm... og siden julen var over, januargjestene reist og regningene hadde så mange tall på seg... så skulle den økonomiske Gislaug Paula spare strøm må vite...i Paula's Hus! Det er det jeg har kalt stedet.
Vel, å være økonomisk er lurt. Jeg har aldri skammet meg over å være sparsom, og prøve å få til mest mulig ut av det man har til rådighet. Imidlertid... det er en hårfin balanse i gamle hus med lite isolasjon, mellom sparsommelighet og fryste vannrør... Den grensen er det nesten umulig å kjenne til før du har bodd i huset minst en vinter. Men jeg fant den grensen i dag! Og det rare er at det er ikke så kaldt ute nå, derimot har det vært mye vind, men jeg har ikke brukt vann på det badet på over en uke, så jeg antar det er årsaken. Det stemmer, jeg har ikke vasket klær på over en uke. I morgen må jeg antagelig gå i finkjole og strikkekofte om jeg skal ha noe rent på kroppen.
 |
| Istappene fra vannkranene mine idag , minnet meg om den snørrtappen som henger fra nesetippen til fjellet som svarer gamle Thore på hvor lenge det er til jul, ifølge Theodor Kittelsen... |
Jeg kjenner jeg må bestemme meg for å ikke være bekymret, mens jeg mumler halvhøyt til Gud om hjelp og håper at ikke rør skal være ødelagt. Jeg ringer vennene mine som jeg besøkte i går, der vi endte opp med holde et saftig improvisert bønnemøte, og jeg gir henne forbønnstema over telefonen; Mine frosne vannrør. Her er det ingen tid å miste og jeg fortsetter mitt korstog mot vinterkuldens inntog i rørene mine. Mitt økonomiske sparebluss har møtt en isfront, og jeg er plutselig keiserinnen over alle elektriske ovner i huset, inklusive vifteovner og hårføneren. Jeg fyrer som en helstøpt fyrbøter så den lille jøtulstakkaren rister og gløder. Jeg bærer ved og løper 8 ganger opp og ned kjellertrappen for å forstå hvor rørene går, hvilket som er hva, og hvor i huleste det blir av den den siste biten bort til vaskemaskinen og doen. Klosettet var ikke frosset, bare vannet i røret som går inn til cisternen. Jeg kan med stolthet fortelle at i dag har frisøren (meg) føhnet kobberrør og tre blandebatterier tilbake til livet! Det tok tid, men det renner nå pent og greit og jeg har ikke funnet noen skadede koblinger eller sprukne rør. Gud være takk. Rørene går nær yttervegg der isolasjonen sannsynligvis glitrer med sitt nesten-fravær, på grunn av gamle dagers byggeskikk og sparsommelighet... Jeg klager ikke. Jeg kaster ikke stein i glasshus. Heller ikke i gamle hus. Når jeg blir rik, skal jeg etterisolere og greier...
Da jeg hadde gjort det som gjerast kunne, lot jeg tiden arbeide for meg. Jeg nektet meg selv å svømme i bekymring og dro til fysio-kiropraktor-peuten som avtalt, selv om det tok til to timers fravær fra krisesituasjonen. Jeg drar, og på tur tilbake detter det ned i meg, - nå virker rørene, når renner vannet... Det skulle vise seg at det var riktig. Når jeg kommer hjem, fungerer alt slik det skal, og jeg finner ingen lekkasjer. Jeg er heldig. Skrekkelig veldig heldig, som Mr, Nelson ville ha sagt det når Pernille fikk besøk av han. (Kulturbakgrunnen min igjen)
Jeg fyrer fortsatt og tenker på hvor rart det er at vannet frøs nå, når vi har et par mildegrader, og ikke når det var 10 grader kaldere... Joda jeg vet kulden slår inn, når det slår om til mildvær. Hadde bare kulden slått seg ut igjen... (jo det var en spøk) Heretter blir det å tappe litt vann på dager med blå tall.
Nå skal jeg se om jeg får øvd litt i det minste... jeg har noen musikalske bukkehopp på programmet denne uken. Det var iallefall planen!
Ah det er deilig å være tilbake i bloggsfæren igjen... jeg skal prøve å ikke skrive så langt hver gang... Lover lite, holder mye! Stay blessed all ye good ppl!
Abonner på:
Innlegg (Atom)