Sykkeltur i mars...

Jeg forunte meg selv en liten sykkeltur i det vakre vårværet i går. Dagen var travel og jeg trengte et pusterom der jeg kunne være litt for meg selv. Jeg kledde meg godt,-trodde jeg, men jeg kom ikke lengre enn til postkassen, omtrent 50 meter, før jeg måtte snu. Like greit tenkte jeg, så får jeg lagt fra meg posten. Kassen var så godt som full.

Tilbake til utgangspunktet var det på med en ekstra tykk genser, lue og hansker. Allikevel var det bitende kaldt. Små pin-nåler av frost, forsøkte å feste vinteren fast i meg, som om jeg var en korktavle for årstidene.

Marssola glitret som et nyslipt knivblad nylig skylt under vann, og skar lyset inn i vårluften med barberblads tynne stråler. Himmelen var turkis og jeg trådte tilfreds på pedalene. Ruta som jeg tar, er ikke lang, men inneholder både oppturer og nedturer. Helt motsatt av virkeligheten liker jeg selvfølgelig nedturene best. Jeg setter sykkelen i det tyngste giret, - 4dje.. (ikke mye å skryte av, men det er bedre enn ingenting) og trør på i håp om at bakken som ligger på andre siden av bunnen, skal bli servert meg på sølvfat, av den farten jeg har greid å oppnå i unnarennet. Skuffet måtte jeg innrømme at jeg kom aldri så langt som som jeg ventet, før jeg måtte gå av sykkelen og leie den den siste kneika. Det kan være bråbratt på noen av de tusenvis av småveier i Norges minste fylke, Vestfold. (Sett bort fra Oslo, som også er et fylke men under litt andre kriterier)

Mens jeg trådte mine tunge pedaler i en oppoverbakke som kom etter en annen oppoverbakke... tar jeg meg selv i å ikke gjøre som jeg pleier, se på toppen av bakken, som jeg gjerne gjør til vanlig, for å «strekke meg fremover mot neste mål». Slik planlegger jeg økonomisering av energi og pågangsmot. Istedet gikk blikket rett ned på pedalene, hvor jeg sier til meg selv: « Jeg kan trå denne sveiva», og mens jeg skifter vekten på andre foten, gjentar jeg: «jeg kan trå denne sveiva». Slik holdt jeg på til jeg nådde toppen. Det slo meg hvor lik denne måten å gripe utfordringen an på, var den måten som jeg har brukt under livets tunge tak, der jeg har fokusert på det nære og kontrollerbare i nået. En mental teknikk som har ført meg igjennom tøffe perioder, og jeg har kommet ut på andre siden med rak rygg og vettet i behold.

Og plutselig slår det meg midt i den tunge, men greie motbakken, hvorfor jeg har følt slik ubehag når noen har kommet bort til meg og gitt meg råd jeg ikke har bedt om, om at jeg måtte fokusere mer på her og nå, BARE her og nå, og veltet ut av seg pene men utslitte fraser om mindfullness og tilstedeværelse kun i nuet. De var på et annet sted enn meg i livsfasen, og hvis jeg hadde fulgt deres råd der og da, ville det antagelig tatt livet av meg! Noen ganger krever livet at du ser og planlegger fremover. 

Når unnabakken er bratt, og det går så fort at du får bakoversveis uansett hvor mye eller lite hår du har, kan feil fokus skade og i verste fall drepe deg. Om du bruker samme fokus som i motbakker, nemlig å stirre på her og nå, pedaler, bakken rett under deg... da ville det garantert gå galt. Sykkelen ville kanskje begynne å vingle, du ville prøve å bremse farten uten å bruke bremsene, og du ville ikke se om det lå en litt større stein som ville påvirke dekkene og balansen. Du ville ikke sett om veien svingte og ikke oppdaget møtende bil, barnevogn eller fotgjenger. Du hadde blitt en fare både for deg selv, og andre. Når livsfarten er stor, og det kan være alt fra et deilig unnarenn til «oppdrift i bakken i dag», er den eneste trygge måten å fare avgårde på, nettopp og se fremover, gjøre kalkulasjoner og beregne fart og avstand. Med andre ord, være litt visjonær.

Tenk deg en billist, som låser blikket 5 meter foran bilen. Skulle han begynne å kjøre fortere enn 20km/h ville han være livsfarlig på veien. Han ville aldri fått godkjent sine ferdigheter til å få lappen. Å kjøre bil er et raskt fremkomstmiddel i forhold til å gå, ja også i forhold til å løpe. Det er derfor vi lærer å se fremover. Kalkulere hva som vil skje i fremtiden. Noen av oss lever raskere enn andre. Å tvinge forhåndsregler fra et «saktelevende» menneske på et «turbomenneske», og vise versa kan være katastrofalt. Vi er ikke i oppover og nedoverbakke samtidig. En utfordring behøver ikke å bety at det er oppoverbakke. Det kan være at det går fort, og dersom vi ikke tørr å slippe livet litt løs, og la det stå til, kan vi stå i fare for skade oss selv og andre. Gode råd kan bli skrekkelig dyre på feil plass.

I lyset av dette, tenker jeg det er viktig å spørre seg selv, hva slags typer «livsutfordringer» og hvilken «fart» lever rådgiveren i, før man velger å ta rådene på alvor. Å kunne la seg inspirere av mennesker som normalt lever i litt samme tempo som det en selv føler er naturlig, er en kjempevelsignelse. Å bli bremset på det som naturlig er din egen energi, kan kvele livsenergi og pågangsmot. Et råd er ikke nødvendigvis godt, selv om det er ment godt. Vi har vel alle «unnabakker og motbakker», og opplever dem sikkert på flere områder samtidig. Fleksibilitet er vel kjennetegnet for de som lykkes godt i livet.

I dag har vi snø her. Nok til at bakken er blitt hvit. Ingen sykkeltur med vårstemning. Jeg tror jeg setter på en lydbok mens jeg trør igang ergometersykkelen. Der kommer jeg jo ikke av flekken... og for noen minutter er det helt greit.  

God søndag!

Når en kvinne elsker sine sko...

Dråper... kan være så mangt.

Hva er det du ser når det regner? Er det noe "galt" med været ... eller er det himmelen som vanner jorden?

De fleste er vel enige i at det er lite vi kan gjøre med været. Derimot er det noe vi kan gjøre med hvordan vi tenker om været. For om vi innrømmer det eller ei, så kan hvordan vi tenker, påvirke vår hverdag og derigjennom også vår fremtid. Men selvfølgelig dette gjelder jo langt mere enn været. Det handler om livet og hvordan vi tar i mot de hendelser som møter oss.

En gang iblant kommer vi borti mennesker som er negativ til omtrent alt de møter. De er sjelden klar over det selv, men alle ting som ser ut til å ikke stemme eksakt med deres forestilling om hvordan verden skulle eller burrrde (!) ha vært, er feil. Eller forferdelig, idiotisk eller håpløst. Menneskene knyttet til disse episodene blir da selvfølgelig, mennesker som er gale, forferdelige, idioter eller bare rett og slett håpløse. Det skal gjerne ganske mye til for å passe inn i hodene på slike automat-kritikere. Det er som regel ganske trangt inn i der. Veggene mellom båsene er høye og fyllmassen heter jeg-meg og mitt. Vidsyn og åpenhet er luftige begreper uten substans. Ord som er bare til å pynte på fasaden med. Det snodige er, har jeg lagt merke til, at veldig ofte tror de om seg selv at de er både reflektert og open minded. De leser avisen og ser nyheter. De tror på systemene som støtter deres egen livsforståelse, og synes hele verden skulle tenke likt som dem. Og om noen ikke har det like greit som dem selv, så kan de skylde seg selv..."disse: kjøtthuene, som ikke har forstått hva livet egentlig handler om, høhh! " ...  Joda -neida... eh...

La meg si det rett ut, det er en pest og en plage å møte på slike mennesker. Heldigvis er det langt imellom dem. Men like fullt, så er de der. Noen møter vi på arbeidsplassen eller borettslaget, eller foreldremøtet, eller i et selskap. Hva gjør du da, når du blir tvunget til å sitte å høre på den negative gjørma som siler ut fra begge munnvikene samtidig. Stenger du ørene? Vel, har du den evnen eller muligheten så er du heldig. Ikke alle av oss greier det. Noen ganger må man bare stålsette seg, puste dypt og prøve å la mest mulig prelle av som vann på gåsa. Men det ER lov å la være å svare. Det også er en måte å sette grenser for seg selv på. La de prate til veggen. Andre ganger er det viktig å svare for å stoppe dritten. Det er lov å si ifra! Når det er lurt å gjøre hvilken handlemåte, er litt etter situasjonen. Bruk magefølelsen din. De virkelig brøleoksene (av begge kjønn) er det kanskje like greit å bare skygge unna? Gå et annet sted om det er mulig. Det viktigste vil jeg tro er å få dritten ut av ørene etterpå med å gi seg selv en dose positiv innstilling for å få skylt av seg den negative påvirkningen.

Det er som å ha blitt utsatt for radioaktivt nedfall. Det er ikke lurt å la dråpene tørke inn på huden. Man trenger å bli vasket ren. Gi seg selv en "positiv hjernevask". Hvilken kriseplan har du når du blir utsatt for  negative menneskers radioaktive avfall? Har du noen? Hva vil eventuelt en slik plan innbefatte for deg? En joggetur, en emosjonell utblåsning, en god bok, hardt arbeid, en telefon til en venn?

At regnet faller på oss, kan vi ikke unngå. Ikke skal vi det heller, så lenge det er sunt og friskt. Når regndråpene innholder gift, bør vi være ettertenksomme og forholde oss deretter. Å ha noen enkle kjøreregler for å bli kvitt mentalt giftig avfall, er det jeg vil kalle en sunn livsstil. Kriseplaner planlegges ikke når krisen har inntruffet. De planlegges før den intreffer. Mye av den handler om forebygging og forhåndsregler. Det kan feks være daglige rutiner som du har, som bønn eller meditasjon, studier av Guds Ord eller en tur i skogen eller i fjøra. En stille stund alene er som en spiseskje tran. Du merker ikke noe av at du tar den der og da, men i det lange løp gir det deg sterkere immunforsvar. Jeg husker en periode av mitt liv da jeg var yngre og utsatt for mye "mentalt giftig regn". Å kunne hatt noen som da ga meg noen råd om hvordan bli kvitt det, kunne ha spart meg for mye vondt. Men vi er ikke like. Vi gjør ting på forskjellige måter. Alikevel, kan vi ofte dra nytte av hverandres råd. Dersom du har noen gode råd angående å få "skylt av seg" giftig mentalt regn så del dem gjerne til andre i kommentarfeltet. Kanskje nettopp ditt svar kan hjelpe et annet menneske som står oppi en lei situasjon.

Velsignet dag!

Hva er det med kiropraktikk ...egentlig?

Jeg har i et tidligere i innlegg "Å legge merke til de små tegnene",  skrevet om at jeg har

Spørsmålet som møter deg på venterommet
på Revetal, er vanskelig å svare på, men
utfordrer tanken til strekke seg  litt lengre
enn vanlig. 

funnet veien til "360 kiropraktor" på Revetal, der Michael B. Dibley fra Idiana, USA, er kiropraktor. Jeg antydet i dette innlegget at justeringene ga meg håp om bedring. Vel, nå har jeg gått der noen uker og jeg kommer til å fortsette med det. Jeg merker noe forandring til det bedre, som feks mer energi, men forstår at jeg har et langt lerret å bleke. Tross alt, har jeg slitt med helsen i tilsammen 26 år, uten at fastleger eller spesialister har evnet å tilby meg annet enn medisiner som har økt betennelsestistanden i kroppen, og jeg har blitt verre. Personlig har jeg erfaring med kiropraktikk, men var ikke klar over behovet for vedlikehold og jevnlige justeringer av ryggraden. Michael er flink til å forklare med enkle begrep hvordan ting fungerer. Det gjør faktisk en forskjell...

Michael er et helt vanlig menneske... som det gnistrer av. Energien han legger for dagen er smittsom og det samme er gleden han utstråler. Han snakker norsk-engelsk og minner meg stadig på hvor viktig det er  å ha 'the attitude of gratitude' (å ha en takknemlig holdning) Jeg spurte om lov til å intervjue han og legge det ut på bloggen min. Det var ikke noe problem, og jeg tok med meg håndopptakeren min og fyrte løs. Her er hva som kom ut av det. 

Hva er det med kiropraktikk som virkelig begeistrer deg, og hvorfor valgte du å bli kiropraktor?

Jeg er vokst opp i en kiropraktorfamilie, og min oppvekst var naturlig nok preget av dette. Jeg har levd et "kiropraktisk liv" hele livet. Jeg er aldri vaksinert, men ble justert fra dag en. Da jeg var rundt 13-14 års alderen begynte jeg å legge merke til at mange andre barn var ofte syke, hadde hodepine og stadig vekk hadde fysiske plager, mens vi i vår familie hadde ikke noe av dette. Da begynte jeg å spørre meg hvorfor vi i vår familie hadde bedre helse og hadde mye mer energi enn det andre som ikke gikk til kiropraktor hadde. Slik lærte jeg tidlig at sjefen for hele kroppen, er hjernen og nervesystemet. Og at med kiropraktikk kan ryggraden justeres slik at tilstanden for nervesystemet blir optimalt. (Ved korrigering av subluksasjoner – min anm.) Som kiropraktor blir jeg inspirert hver dag, fordi vi med kiropraktikk oppnår utrolig bra resultater.

Hvem kan kiropraktikk være nyttig for og hvorfor?

Enkel forklaring hører med.

Kiropraktikk er en livsstil. Kvaliteten av ditt liv er direkte avhengig av kvaliteten av ryggraden din. På en måte kan vi si at ryggraden din er «gift med» livskvaliteten din. Dersom du opplever at livet ditt ikke er bra, burde du ha en sjekk på ryggraden din, for det er gjennom nervesystemet du opplever ditt liv. Så enkelt er det. Så kvaliteten av ditt liv, er kvaliteten av ditt nervesystem. Kiropraktikk er for alle! Alle mennesker som har ryggrad! Noen folk har jo ikke ryggrad, hvis du forstår hva jeg mener, men kiropraktikk er egentlig enda mer viktig for dem. Kiropraktikk er for alle! Fra dag en, gjennom hele livet. (Link til skjematisk forklaring av sammenheng mellom ryggrad, nervesystem og kroppens ulike funksjoner finner du HER. )

Når Michael Dibley forklarer med hvorfor kroppen min ikke fungerer som den skal, gir det fullstendig mening.

Hva tror du årsaken kan være til at kiropraktikk ikke er akseptert innenfor tradisjonell medisin, i større grad enn det faktisk er? 

Norge er et lite land med sterk innflytelse av janteloven og mye A4-tenkning. Mennesker som ser på nyhetene og tror på alt som blir sagt der, som vaksinerer sine barn og seg selv uten å tenke to ganger på hva det er de egentlig gjør. I Norge er det kultur for å akseptere alt som kommer fra øvrigheter, uten å sette spørsmål. De som setter spørsmål, kan bli sett på som vanskelige. Ta feks svineinfluensavaksinen. Den var jo en skandale. Allikevel synes de fleste nordmenn at det er lurt å fortsette å vaksinere seg. Tilliten til helsevesenet er så stor at man blir blind for eventuelle feil. I USA er det en helt annen kultur for å sette spørsmål ved ting, både til helsevesen og regjering. Vi er alltid nysgjerrig og skeptisk, til feks piller og vaksinering. Det er ikke slik at alt er perfekt over der, men det er et veldig ukritisk publikum her.

Skriften på veggen ...

Mener du det er typisk for nordmenn å være ukritisk?

Ja i grunnen, fordi nordmenns «gud» er vitenskapen. Mens vitenskap er egentlig bare en observasjon av det guddommelige. Så når noen vil fortelle meg at alt er skapt av to steiner... Vel, mitt spørsmål er da, hvor kommer steinene fra? Så du kan si at det er et svært mekanistisk tankemønster her, som preger kulturen, veldig A4, i motsetning til en vitalistisk måte å forholde seg til virkeligheten på. Den mekanistiske måten gir snevrere utsikt, mens en vitalistisk gir 360 grader utsyn!

Hva er din beste kiropraktorhistorie?

Åååh det er så mange... eh.. det er vanskelig å velge, det som noen mennesker kaller mirakler, -det ser vi hver dag, men det er bare vanlige fysiologiske funksjoner som trer i kraft. Mine favoritter er vel barn, fordi når jeg justerer barn, (og fortsetter med å justere dem) vet jeg at de har muligheter til å fungere 100% gjennom hele livet. Det er også veldig flott å se folk som har hatt smerter i 20-30 år og som begynner å få livet sitt tilbake. Alt slikt er fantastisk. Det er vakkert. Jeg kan vel egentlig ikke si at noe er mer flott enn noe annet. Alle tilfeller er fantastiske! Og jeg har sett alt!

Hva gjør det med deg når du ser liv endrer seg til det bedre.

Det som skjer i mennesker er min «hvorfor» - det er grunnen til at jeg gjør dette. Det er min: hvorfor er jeg våken hver dag, hvorfor gjør jeg dette, hvorfor kommer jeg tidlig på jobb og jobber til sent på kveld. Det er så meningsfylt for meg å kunne hjelpe mennesker til å bli friskere, sunnere og få mer livskraft. Å se forvandlingen bekrefter min livshensikt.  

Jeg har hørt du har sagt at kiropraktikk er en livsstil... (mer enn et behandlingsform.) Kan du utdype dette litt?

Når du forstår at kroppens funksjoner og at alt kommer fra nervesystemet, og du forstår at livskvaliteten din henger sammen med kvaliteten av ryggraden, da forstår du at det er en livsstil. Det er en måte å se virkeligheten på. Mange kiropraktorfamilier vaksinerer ikke sine barn, og spiser økologisk. Mange ser ikke på nyheter, men velger å se verden som den er, istedet for å velge å tro på illusjonene. En kiropraktisk måte å se tilværelsen på er å ha vidsyn istedet for en mer lineær livsanskuelse. Forstår du, ikke bare en linje, en "sannhet" fra feks avisen, eller fra nyhetene, eller feks fra et stort amerikansk eller engelsk firma som presenterer sine «sannheter». Det er som å ha 360 graders utsikt, fordi vi vet og forstår hva som er årsaken til helse. Og når du ser at det samtidig finnes et system som presser folk inn i mer medisinering og mer vaksinering, på grunn av en business-agenda...      vel, mitt spørsmål til helsevesen over hele verden er: Hvis vaksinering og medisiner er så bra, hvorfor er mennesker da så syke?

Hvis du behandler mennesker logiske, oppfører de seg logiske, behandler du dem som om de er dumme, blir de som dumme. Jeg er opptatt av å putte livskraften tilbake i personen. Jeg tror det er kjempeviktig. Sette personen selv, i sentrum for sin sin egen omsorgstagning, og si: Hei, du har faktisk kraften i deg til å helbrede deg selv. Kiropraktikk gjør det mulig.

Er det noe du til slutt har lyst å tilføye?

Det er vanskelig å ikke bli glad i nærheten av denne kiropraktoren.

Jeg er takknemlig hver dag for livet mitt, jeg er takknemlig for kiropraktikk, fordi kiropraktikk legger år til folks liv.... And my final quote is: You haven't lived, unless you do something everyday, that someone cannot repay you for! ( Du har ikke levd, med mindre du gjør noe hver dag, som noen ikke kan betale deg tilbake for.)

...og her ble underskrevne stående å gape en stund, før jeg slapp ut en begeistret jubel, idet jeg innså at kiropraktikk nettopp er redskapet som gjør et slikt utsagn mulig.

Stedet er 360 kiropraktor, Revetal. 

Kristne apekatter og menighetsplantere

Hvordan kan det bli en åndelig oppvåkning i Norge, når de som muligens (?) er kalt til å være menighetsplantere, feiger ut og følger "matteusprinsippet"? Et bibelsk navn på et sosialt fenomen som handler om at den som har, får mer. Altså at menigheter bli plantet der det finnes 15 fra før... eller 7, 3 eller 20. Antallet spiller ingen rolle, men hvorfor er det så få som planter menigheter der det ikke finnes noen fra før? Ja i Norge? Hvor er de troendes pionerånd? Er den druknet i et innkapslet religiøst system der man tråkker i sporene til andre og slik slipper å brøyte nytt åndelig land?

Jeg skjønner bare ikke hvorfor Gud skal ha behov for å starte så mange menigheter på samme sted? Slik som vi finner både på sør og østlandet. I byer og ja til og med på små steder. Det må da finnes nye steder i Norge som har behov for at noen kommer å forkynner Guds ord? Eller handler det om at mennesker med sterkt behov for kontroll, driver det som kalles menigheter og kirker, men som egentlig bare er religiøse klubber uten annen tilvekst en andre troende som flytter meniget og to nyfrelse på tre år... eller noe i den dur, som sikkert hadde blitt frelst uansett...

Ja jeg vet jeg provoserer enkelte. Jeg snakker her generellt, og neida, om noen følte seg truffet så tenker jeg ikke på en spesifikk menighet, by, mennesker, pastorer, kirke eller anything. Jeg tenker på det jeg har sett, hørt og erfart gjennom flere tiår. Jeg skriver generelt fordi det finnes en god del av dette. Vi kristne har blitt vant til det. Men jeg tror ærlig talt ikke på at det er slik Gud har tenkt det.

Det finnes sikkert unntak. Men når unntakene blir hovedregel, er noe snudd på hodet. Hvor er de nye MODIGE menighetsplanterne som reiser dit Gud har kalt dem? Kanskje er det du som leser dette. I så fall vil jeg sterkt oppmuntre deg til å tro på det Gud bygger i deg, og stole på HAN og gå for all del ikke i fotsporene til andre kristne uten at Gud spesifikk har bedt deg om det. Guds kall for oss er unike. Like unike som han har laget oss. Kristne etterapere og apekatter har vi nok av. Gud kaller pionerer ALLTID. Han har ikke forandret seg de siste 5000 årene.  

Madrasstrekk i fuskepels til kontinentalseng.

Jeg hadde en pus...

som elsket sengen min. Han elsket å ligge i den,

og sove i timevis. Han elsket å ligge på armen min, halveis under dynen, mens jeg sov og fnyste litt av kattehårene som kilte under nesen. Men mest av alt, elsket pusen min å kvesse klørne på sengens sidevegger. Når man har en relativt dyr kontinentalseng som man har tenkt å ha i veldig mange år, fordi den er fantatsik å sove i.... så er det ikke særlig moro at pus river ut tråder... Neida han fikk ikke lov, men når pus snek seg avsted midt på natten for å kvesse og klore... Ah... da var det gjort i en-to-fei. I tillegg har sengen fått har og skitten medfart av flyttemannskap... enkelte flekker mot rammen går som du ser, ikke bort. Så nå har jeg sydd trekk!  

 Jeg drømte om å kle den med ekte pels... av et eller annet slag. Det hadde vært råkult. Vel det må bli en annen gang, for akkurat nå syntes jeg ikke jeg kunne ta meg råd til slikt. Det blir jo tross alt noen meter rundt senga. Nesten 8 meter hvis man skal dra det helt rundt, noe jeg valgte å gjøre. Ikke har jeg tilgang på symaskin som kan sy tykt skinn heller. Så da endte jeg opp med et kompromiss: Fuskepels.

Jeg er ikke egentlig begeistret for slike syntetiske saker, jeg liker "the real thing", og synes det er flott å kunne bruke naturlige varer som skinn. Dette trekket er jo ikke noe som er tenkt å skulle skiftes ut i hytt og vær, men alikelvel, fuskepelsen ble et svært billig alternativ. Silkemykt mot trøtte legger som søker etter tøfler om morgenen var jo også et pluss.

Jeg kom over noen pledd på salg som jeg kjøpte for en billig penge. Sydde de fast til et stykke ubleket lerret som ligger under overmadrassen. Jeg tråkklet sammen de to lagene i pleddene (som var foret) før jeg klipte, slik at lagene ikke skulle forskyve seg. Siden sikksakket jeg og sydde fast kortsidene. Langsidene er sydd sammen i hjørnet med kortsidene, men ikke sydd fast til lerretet under overmadrassen. Der valgte jeg å feste med borrelås, fordi jeg er usikker på hvor stor krymp jeg må regne med når jeg vasker dette. Foret bak har desutten en tendens til å dra seg litt, så derfor ønsket jeg å kunne ha muligheten til å justere dette, slik at pleddsidene henger pent. Jeg måtte rekke opp en stikkningssøm rundt pleddkanten for å få det pent. Så langt, ser det ut til å fungere perfekt og flytter ikke på seg. Det hadde nok gått bra om jeg bare hadde sydd det fast, men slikt vet man jo ikke før man har testet det ut.

 Her ser du altså resultatet. Det ble igrunnen ganske allright syns jeg.

Det er en velsignelse...

Det er en velsignelse i seg selv,

-å ha en god stol å sette seg i, når kvelden kommer
-å ha en kropp som har greid å utføre noe, i løpet av dagen
-å ha ledd, med en venn, diskutert med en annen og mestret noe du på forhånd ikke helt visste hvordan du skulle fikse,
-å kunne spise deg mett flere ganger i løpet av dagen
-å kunne drikke så mye vann du ville, og stå i passe varm dusj og ikke vær redd for å bli forgiftet om du gaper og svelger noe av det
-å kunne lese fra en bok, gjennom briller som hjelper deg å se
-å kunne synge akkurat det du ønsker
-å kunne vite at de du er glad i, har det ok
-å bo trygt og varmt
-å kunne kles på seg selv, og knytte på seg skoene selv
og sette på en maskin klær som lukter nyvasket og friskt etter et par timer...

Det er en velsignelse i seg selv og være levende i et fritt land, og kunne se, høre, smake, snakke, gå, skrive, surfe på nett eller lage sin egen mat. Og dette er bare noe av alle de tingene jeg kan. Jeg anser meg som meget rik og heldig. Ikke ene og alene fordi jeg har alt dette, men fordi jeg evner takknemlighet, og fordi det ikke er skyldfølelse som driver frem takken i meg, men gleden over å være til, og fornemmelsen av velstand som fyller sansene mine.

Jeg har hatt en del smerter de siste nettene og dagene. Slike smerter som napper etter motløsheten og hvisker med sin stemmeløse løgn: "Det nytter ikke håpe på bedring. Du skal leve slik resten av livet; begrenset, fanget i smerten." Og for et sekund eller fire, eller var det en halvtime i natt... jeg husker ikke helt, så trodde jeg på løgnen. Trodde på smerten som ikke dreper, men som suger livskraft og livsvilje ut av meg sakte sakte... Trodde på at "fordi jeg har slitt i 26 år, så finnes det ingen svar på mine søk om friskhet..." Jeg vil ikke lyve, jeg vil ikke være krampepositiv, Det er ikke som å være syk i to-tre uker, når noe er kronisk. Det er ikke som å gå med gips... det går over. Det at noe ikke går over kan få et menneske til å gå under. Det er en klo i kroppen, en klo i sjelen, det er et arr på netthinnen du alltid ser og kjenner...

Men å la være å gi opp, når legene har gitt opp, fordi de ikke makter å finne noe som hjelper... er ikke bare stort, det er bortenfor styrke. Og ja, det er meg selv jeg snakker om. Det er lett å ha tro for andre, når du slipper å utholde årelang pine. Men å stå midt i det, i alle år, og mestre det som friske mennesker nesten ikke gidder mestre, og alikevel stå. Stå enda noen år. Jeg står, og selv om jeg har villet falle om for å bare få hvile fra smerten en stund, men jeg sto, jeg har ønsket å gi opp, men jeg sto, jeg har hylt i trass, men jeg står fortsatt. Jeg hadde viljestyrek som ingen jeg kjente, og jeg brukte den opp. Noen påsto at det ikke gikk an. Men jeg vet med hver fiber i kroppen at det går an. Men da viljen var tømt, vrengt og vridd, sto jeg fortsatt. Ingen kan fortelle meg hvordan jeg skal mestre dette, for ingen har gått den veien jeg har gått. Og kanskje ingen har kunnet?

I kveld kjenner jeg på takknemlighet til meg selv og mine egen styrke og min formidable utholdenhet, fordi jeg ikke har gitt opp. Og for at jeg fortsatt evner takknemlighet, for at jeg fortsatt er full av liv og kreativitet, og evne til å tilgi andre menneskers uvitenhet og fordommer. I dag velger jeg å være rik enda en dag, fordi jeg er meg, og det er ingen som er akkurat som meg. 

Så tål meg, du som leser, fordi jeg er stolt av meg selv i kveld. Tål min oppriktige sannferdighet, fordi jeg evner å le av min skrøpelighet, men uten å le av meg selv. For i kveld er jeg bare takknemlig til meg selv, fordi jeg har hodt ut til nå. Hold ut smertene, vanskelighetene som fulgte med, mistroen og spydigheten fra de som skulle støttet meg da jeg trengte det. Jeg er et menneske som evner glede og takknemlighet mitt i smerten. Skulle jeg ikke være stolt av meg selv?

Jeg er stolt fordi jeg har ikke vært trofast til det som andre mennesker har ment jeg burde gjøre ut i fra deres ønsker og behov.  Nei! jeg har vært trofast mot meg selv, mot den som Gud har gjort meg til! Trofast mot det han før tiden ble til, planla for meg. Andre har fortalt meg at jeg ikke har vært trofast, og at jeg har sveket både Gud og mennesker, men må man ikke nettopp svike enkelte mennesker ønske, for å kunne være trofast mot kallet fra den høyeste? Jo, jeg tror jammen de til og med så på Jesus som en sviker, da han nektet å bli en jordisk konge. Han visste jo at han skulle jo bli konge i et usynlig rike. Kongenes konge.

Nå skjønner jeg hvorfor jeg ble så fascinert av en nøkkel som hadde en krone på toppen i går, og syntes den minnet om en premie. Jeg har vunnet min egen kamp. Jeg har stått og bestått, ikke hva mennesker har planlagt og tenkt, men det som Gud har planlagt og bestemt. For min storhet består ikke i å danse verdens "vellykkethetsdans," men å danse meg gjennom forventningenes vaskelige skog og ut på den åpne sletten som kalles frihet.  Hva så om jeg danser klumpete og haltende? Min frihet er min styrke, og min styrke er formidabel, for jeg kjenner han som la planen min, helt personlig. Jeg visste ikke hvilken styrke han hadde lagt ned i meg, før jeg fikk måle min utholdenhet i flere tiår med kroniske smerter. Han visste det hele tiden. Nå vet jeg også. Det heter ikke viljestyrke. Den kan nemlig tømmes og stanse opp. Min styrke heter glede og takknemligehet. Det er enkelte ting du ikke kan fake eller jukse frem. Det er de tingene som kommer innenfra og som springer opp og ut og skaper liv rundt oss der vi er.

Gud prøver oss ikke for å få vite hva vi er laget av. Han vet det allerede. Vi prøves så vi selv kan forstå hva vi er laget av. Det er faktisk en velsignelse. Det ser bare ikke slik ut mens det står på...

Granatepler...

Min fascinasjon for granatepler er ikke helt over. Det resulterer i noen observasjoner av tilfeldige stileben, med dertil påfølgende knipsing, må vite. Det er vel ikke for mye å benevne at jeg for tiden også lytter til en lydbok som bærer navnet Granateplene... (!)  Av Sue Monk Kidd. En bok jeg sikkert kommer tilbake til når jeg har kommet til enden.  Nyt bildene og la deg forføre av den søtbitre, fruktfulle, mystiske frukten, omtalt i et knippe religioner...

Kjærlighet er... ikke så vanskelig egentlig.

Kom over denne på fb i dag, og tok meg selv i å glise fra øre til øre og kjenne gleden og takknemligheten bobble på innsiden. Jeg blir så innmari glad når jeg ser og gjenkjenner kjærlighet. Slik som her i denne morsomme videoen med skjellett... Haha! genialt artig og hjertevarmende i all sin ekthet og enkelhet. Så jeg ville bare dele den med dere som leser bloggen min. Kjærlighet er ikke så vanskelig, -egentlig! Og den finnes overalt der det er folk...

Sender en virituell klem til deg som leser dette, om du vil ha, og ønsker deg en velsignet flott dag! Jeg sier som Paul McCartney: 

"There's Always Someone, Somewhere, 

You Should Know By Now Always Somebody Who Cares 

It's Happening Day In, Day Out Well You Know By Now 

Always Somebody Who Cares"

Post by Upworthy.

Blir du mett av å se på dette bildet?

Blir du mett av å se på dette?   Bildet er lånt.

Det var et dumt spørsmål, tenker du kanskje. Og du har helt rett. Det er et dumt spørsmål, hvis vi tenker bokstavelig og fysisk. Derimot dersom vi ser på det en gang til, men nå som en metafor for ikke-fysisk mat, så gir det plutselig mening. Mye mening.

De fleste mennesker tror på at vi er mer enn bare kjøtt, bein og blod, sener og brusk, men tenker du på at ditt ikke-fysiske menneske også trenger næring? Sunn næring? Vårt sjelsliv får mat, gjennom det vi leser, hører, ser på tv, hører på mp3 eller cd, leser i aviser, prater med naboen, går på kino, leser bøker, er med i sangkor, en avslappende kveld med venner ute på byen, feiretur til andre land, gjennom jobben, på hyttetur, laksefiske, quilting og masse fine ting vi fyller livet vårt med. Alt dette er mat for sjelen og det er kan være godt eller ikke fullt så bra. Det gjelder å finne en balanse mellom de ulike formene for input. Vi vet å gi sjelen vår mat, og vi kaller det sosial omgang, eller adspredelse. De fleste av oss kjenner at nå er det nok tv-titting, nå er det på tide å smette på oss skiene og komme oss ut i skogen. Det handler ikke bare om fysisk aktvitet, det handler like mye om helheten av opplevelsen. Kropp & sjel hører sammen og gjør oss til sunne balanserte mennesker når vi tar vare på begge deler. Alikevel kan vi oppleve å ikke være helt på plass i oss selv og kjenne behov for noe mer. Dette behovet for "noe mer" prøver vi av og til å dekke med mer tv titting, eller enda mer trening, eller et par tre alkoholenheter, fordype seg i faglitteratur, spise noe, være over normalt nysgjerrige på hva naboen holder på med, fordype oss i kunstneriske uttrykk... rekken av hva vi kan finne på for å dekke vårt indre behov, kan gjøres uendelig. Men dersom vi ikke gir oss selv den næringen vi trenger, vil sulten fortsatt være der. Vi blir nesten "umettelig", fordi vi ikke greier å gi oss selv riktig mat, i vårt innerste menneske. Så hva er greia?

"Min mat er å gjøre det han vil, han som har sendt meg, og fullføre hans verk." svarte Jesus til disiplene sine da de ba han komme og spise. (Joh.4.34) Jesus var et menneske slik som du og jeg, da han gikk her på jorden, han var sann Gud og sant menneske. For å være et sant menneske, må du være i en kropp som trenger mat, oksygen, vann, varme, omsorg.. en kropp som trenger å gå på do, sove, arbeide, prompe, hvile, spise... ok du har bildet. Alikevel så hadde han også annen mat han måtte "spise", og som faktisk var viktigere enn å spise mat. Det han prioriterte foran det fysiske måltidet, var å gjøre det han vil som hadde sendt han, altså å gjøre det Gud ville han skulle gjøre. Jeg tror det ligger et enormt forbilde i denne fortellingen. Dette er ikke en metafor, det er historien om hva Jesus konkret gjorde. Han gjorde det som Gud hadde pålagt han å gjøre, og han lot det fysiske måltidet vente. At Jesus deltok helt og fullt i måltider, vet vi utifra det som står i bibelen. Han var faktisk oppriktig bekymret når folk ikke hadde mat og mettet flere tusen mennesker flere ganger. Men hans prioritering var klar. Den åndelige maten først.

Jeg lærte i ungdommen at vi mennesker: 'er en ånd, som har en sjel, og som bor i en kropp'. Jeg tenker at det kan vel være en riktig formulering, selv om jeg ikke føler meg komfortabel med den måten å definere meg selv på. Den føles fremmed for meg, fordi jeg opplever meg som en helhet, mer en adskilte deler av et hele. Jeg kan ikke påvirke en av delene uten at det påvirker de andre. Men jeg har ingen bedre definisjon, og jeg tror fullt og fast på at jeg har en kropp (!) og at jeg har en sjel (= følelser, tanke/sinn og vilje) og at jeg har eller er en ånd. Og jeg erfarer at dersom jeg ikke gir min ånd mat, så er jeg ikke tilfreds. Hva er denne åndelige maten? Er det å lese i bibelen, gå på møter, be, lovsynge... hva er min åndelige mat?

Jeg har ca en halv hyllemeter, med kokebøker. Jeg har en kvart hyllemeter med bøker om hvordan spise sunt, hva som er bra for kroppen og hvordan mat også kan være medisin. Jeg har trampoline, treningssykkel, pilatesball, vanlig sykkel, rollerblades, ski, skøyter, fjellsko, joggesko... Jeg har masse  som gjør at jeg kan ta vare på kroppen min og jeg har bøker som kan fortelle meg om hvordan jeg kan ta vare på sjelen min, eller som direkte inspirerer utfordrer eller tilfredstiller meg på et sjelelig nivå, selv om jeg foretrekker lydbøker når det kommer til skjønnlitteratur. Jeg har musikk, og materialer til kreative utrykk... jeg har lett tilgang på hvordan jeg skal ta vare på sjelen min. Men hva med den åndelige biten av meg?

Mange kristne har jeg hørt, har påstått at det er gjennom å lese og be at vi får åndelig mat. Men det holder ikke! Du blir religiøs av bare å gjøre det. Det er rett og slett ikke nok! Du må nemlig høre hva Gud sier, OG gjøre det han sier til deg, skal du bli åndelig mett. For meg holder det ikke å lese masse i bibelen. Selv om jeg leser mye, og studerer den grundig bare fordi jeg simpelthen elsker å gjøre det. (Det er sant) Det holder heller ikke å gå på møter, selv om det er fint med flott lovsang, og herlig å møte mine trosvenner. For meg holder det ikke å synge lovsanger hver dag, selv om jeg faktisk gjør det, og dikter ofte nye strofer når jeg synger fra hjertet og kjenner takknemlighet til Jesus. Jeg blir glad av å gjøre det, men det tilfredstiller ikke min ånd i det lange løp. Jeg må nemlig først og fremst gjøre det han vil, han som har kalt meg... Jeg opplever at disse tingene der jeg søker Guds kunnskap og Guds felleskap gjennom bibel, bønn, lovsang, og felleskap med andre troende, ikke er noe jeg gjør for å få kontakt med Gud, eller noe jeg må, men som oppleves naturlig fordi jeg allerede har kontakt, og den relasjonen kommer til utrykk på flere måter. For eksempel i form av glede (sang), lengsel etter mer (bønn) nysgjerrighet (bibel) og lyst til å dele med andre (møter).  Det er helt på trynet å tro at man må gjøre disse tingene for å tilfredstille Gud. Det er rett og slett en renspikka løgn som djevelen har fått mange mennesker til å tro på. Å leve med Jesus er ikke en ytre form, det er et indre liv. Dette kan komme til uttrykk på mange måter. Ikke tro at måtene/metodene er veien. Jesus er veien, han er det som vårt liv springer ut fra.

Jeg har forsøkt å gjøre det andre mennesker har sagt. Fordi jeg trodde de hadde rett. Noen ganger hadde de rett, men andre ganger hadde de feil. Jeg har forsøkt å gå i fotsporene til andre mennesker som jeg har beundret eller hatt tillit til. Som åndelige barn, er det en fin ting å gjøre. Men så opplevde jeg at de fleste av disse menneskene i grunnen ikke var annet enn åndelige tenåringer, som hadde stoppet opp i sin åndelige utvikling og visste ikke veien de skulle gå selv. 40-50 og 60 årige mennesker som fortsatt lever i en åndelig trassalder og nekter å bøye seg under Guds forordning, fordi de engang ble såret av andre mennesker. De klamrer seg til sin vaner eller sine ritualer, og spiser usunn åndelig mat fordi de ikke vil gjøre det han som har kalt dem, har bedt dem om. Det er alvorlig å få en åndelig spiseforstyrrelse. Det går på livet løs! De er overhodet ikke i stand til å bli åndelige mødre og fedre, uansett hvor gamle de fysiske kroppene deres er.

Grunnen til at jeg velger å skrive så rett fram om dette, er at jeg har gått i samme grøften selv. Jeg opplevde flere åndelige og sjelelige ja, endog fysiske overgrep av mennesker som skulle være mine åndelige veiledere. Jeg måtte rømme alt som het kristent menighetesliv i flere år, for å kunne orke å fortsette å leve. Sakte men sikkert ble jeg litt etter litt tatt hånd om av andre, både ikke-troende og troende, samtidig som jeg søkte mot sannheten, men jeg orket ikke andre kristnes befalinger eller dogmer tredd nedover hodet på meg. Det gjør jeg fortsatt ikke. Jeg hater det, fordi det kveler det livet jeg har på innsiden. Jeg var så såret at jeg ikke orket høre noe om Jesus i det heletatt. Jeg var knust i min Ånd. Jeg følte meg som blødende hakkemat på innsiden i mange år. Men etter 16 år var jeg faktisk grodd litt sammen, og lengselen etter å leve i Guds plan for mitt liv og leve det Guds hadde kalt meg til, så sterkt, samtidig med at avstanden til kristen kulturen så stor, at jeg våget dette: Jeg våget å tro at det var til sånne som meg Jesus hadde kommet. Til slike mennesker som ikke har annet igjen enn håpet om en kjærlig og ekte Gud, som frelser den som vil tro, ikke den som har alle svarene... Så jeg bøyde mine knær for Gud, og overga meg til han og valgte å stole på han. Men jeg bøyer ikke mine knær for religiøse menneskers lære! Måtte Gud fortsette å bevare meg fra religiøst hykleri! Takk og lov for at Gud ikke er en religiøs Gud, men en levende Gud full av kraft, visdom og kjærlighet. han er suveren! Jeg må bare elske han, og mitt hjerte ler bobler-av-glede mens jeg skriver dette! :D

Du vet at når man begynner å bli frisk, så får man matlyst. Å bli åndelig frisk er å få åndelig matlyst. Jeg har hatt sunn åndelig matlyst siden jeg bøyde knær og bøyde meg for Jesus for tre år siden. Jeg skjønner i ettertid at Gud aldri slapp meg, i de vonde årene, men jeg trodde jeg hadde forlatt han og var utenfor hans rekkevidde på den tiden. Jeg hadde lært feil, og det fikk store negative konsekvenser. Jeg trodde at Gud hadde snudd meg ryggen fordi jeg ikke maktet å gjøre det som ledelsen i menigheten sa, og forventet i ett og alt. Jeg trodde jeg var fortapt, og du vet hva som skjer dersom du tror en ting; -du lever etter det. Men den indre lengselen drev meg videre. Guds nåde driver oss videre. Den driver oss mot Guds vilje. Den driver oss og leder oss mot det som Gud vil for oss alle nemlig å gi oss fremtid og håp. For det er det han vil. Men han må få lov til å lede oss utifra det han vet er best for oss, i det lange løp. Fordi han vet bedre enn vi. Han har oversikten.

Vi trenger skikkelig åndelig næring. Hvor finner vi det? Vi kan ser på Jesu eksempel. Han var sammen med sin far i ensomhet og søkte hans vilje. Etterpå var han sammen med mennesker og gjorde Guds vilje. Dette var hans åndelige mat. Men han trengte å bruke tid i ensomhet sammen med sin far i himmelen for å vite hva han skulle 'spise'. Og den fysiske maten kom i siste rekke. Jeg limte inn et bilde av en middagstalerken øverst i dette innlegget. Jeg tror at dersom vi som kristne ikke spiser åndelig mat ved å gjøre det vår far i himmelen forteller oss individualt hva vi skal gjøre, vil vi få en åndelig spiseforstyrrelse. Kansje har vi så mange sår fra historien som gjør at vi ikke våger eller makter å ta til oss næring. Men vi har en far i himmelen som kan helbrede vårt innerste, slik at vi er i stand til å ta til oss mat igjen. Bit for bit. Han er den som gir oss næring. Vi må bare våge å stole på han, litt etter litt. Vi trenger ikke å spise en hel hval. Vi trenger bare spise det han ber oss om. Det er ikke sikkert det er å sitte på møte år etter år, og høre om hva du muligens burde gjøre...

Visste du foresten at et av navnene til Gud, skrevet på originalspråket direkte oversatt betyr "den tusenbrystede"? Det høres merkelig ut, men beskriver en Gud som har feminine omsorgsevner og muligheter til å nære oss sunt og overdådig, langt utover det vi kan forstå. Han er mer enn nok for oss og vet hva vi trenger. Vi må bare ikke glemme at det er hos HAN det blir servert, og at dersom du ikke har en levende relasjon til han, vil du ikke kunne høre hva han ber deg om å gjøre. Å være Guds barn er ikke en teologisk, teoretisk livsanskuelse. Det er en sunn relasjon med han som vet bedre enn oss selv hva vi trenger til. Når vi gjør som han sier til oss, hver enkelt, der vi er, tar vi til oss og "spiser" åndelig mat. Å søke Guds rike først, er ikke bare en smart måte å leve på, det er en dyd av nødvendighet for vårt åndelige liv. Velbekomme!