Sykkeltur i mars...

Jeg forunte meg selv en liten sykkeltur i det vakre vårværet i går. Dagen var travel og jeg trengte et pusterom der jeg kunne være litt for meg selv. Jeg kledde meg godt,-trodde jeg, men jeg kom ikke lengre enn til postkassen, omtrent 50 meter, før jeg måtte snu. Like greit tenkte jeg, så får jeg lagt fra meg posten. Kassen var så godt som full.

Tilbake til utgangspunktet var det på med en ekstra tykk genser, lue og hansker. Allikevel var det bitende kaldt. Små pin-nåler av frost, forsøkte å feste vinteren fast i meg, som om jeg var en korktavle for årstidene.

Marssola glitret som et nyslipt knivblad nylig skylt under vann, og skar lyset inn i vårluften med barberblads tynne stråler. Himmelen var turkis og jeg trådte tilfreds på pedalene. Ruta som jeg tar, er ikke lang, men inneholder både oppturer og nedturer. Helt motsatt av virkeligheten liker jeg selvfølgelig nedturene best. Jeg setter sykkelen i det tyngste giret, - 4dje.. (ikke mye å skryte av, men det er bedre enn ingenting) og trør på i håp om at bakken som ligger på andre siden av bunnen, skal bli servert meg på sølvfat, av den farten jeg har greid å oppnå i unnarennet. Skuffet måtte jeg innrømme at jeg kom aldri så langt som som jeg ventet, før jeg måtte gå av sykkelen og leie den den siste kneika. Det kan være bråbratt på noen av de tusenvis av småveier i Norges minste fylke, Vestfold. (Sett bort fra Oslo, som også er et fylke men under litt andre kriterier)

Mens jeg trådte mine tunge pedaler i en oppoverbakke som kom etter en annen oppoverbakke... tar jeg meg selv i å ikke gjøre som jeg pleier, se på toppen av bakken, som jeg gjerne gjør til vanlig, for å «strekke meg fremover mot neste mål». Slik planlegger jeg økonomisering av energi og pågangsmot. Istedet gikk blikket rett ned på pedalene, hvor jeg sier til meg selv: « Jeg kan trå denne sveiva», og mens jeg skifter vekten på andre foten, gjentar jeg: «jeg kan trå denne sveiva». Slik holdt jeg på til jeg nådde toppen. Det slo meg hvor lik denne måten å gripe utfordringen an på, var den måten som jeg har brukt under livets tunge tak, der jeg har fokusert på det nære og kontrollerbare i nået. En mental teknikk som har ført meg igjennom tøffe perioder, og jeg har kommet ut på andre siden med rak rygg og vettet i behold.

Og plutselig slår det meg midt i den tunge, men greie motbakken, hvorfor jeg har følt slik ubehag når noen har kommet bort til meg og gitt meg råd jeg ikke har bedt om, om at jeg måtte fokusere mer på her og nå, BARE her og nå, og veltet ut av seg pene men utslitte fraser om mindfullness og tilstedeværelse kun i nuet. De var på et annet sted enn meg i livsfasen, og hvis jeg hadde fulgt deres råd der og da, ville det antagelig tatt livet av meg! Noen ganger krever livet at du ser og planlegger fremover. 

Når unnabakken er bratt, og det går så fort at du får bakoversveis uansett hvor mye eller lite hår du har, kan feil fokus skade og i verste fall drepe deg. Om du bruker samme fokus som i motbakker, nemlig å stirre på her og nå, pedaler, bakken rett under deg... da ville det garantert gå galt. Sykkelen ville kanskje begynne å vingle, du ville prøve å bremse farten uten å bruke bremsene, og du ville ikke se om det lå en litt større stein som ville påvirke dekkene og balansen. Du ville ikke sett om veien svingte og ikke oppdaget møtende bil, barnevogn eller fotgjenger. Du hadde blitt en fare både for deg selv, og andre. Når livsfarten er stor, og det kan være alt fra et deilig unnarenn til «oppdrift i bakken i dag», er den eneste trygge måten å fare avgårde på, nettopp og se fremover, gjøre kalkulasjoner og beregne fart og avstand. Med andre ord, være litt visjonær.

Tenk deg en billist, som låser blikket 5 meter foran bilen. Skulle han begynne å kjøre fortere enn 20km/h ville han være livsfarlig på veien. Han ville aldri fått godkjent sine ferdigheter til å få lappen. Å kjøre bil er et raskt fremkomstmiddel i forhold til å gå, ja også i forhold til å løpe. Det er derfor vi lærer å se fremover. Kalkulere hva som vil skje i fremtiden. Noen av oss lever raskere enn andre. Å tvinge forhåndsregler fra et «saktelevende» menneske på et «turbomenneske», og vise versa kan være katastrofalt. Vi er ikke i oppover og nedoverbakke samtidig. En utfordring behøver ikke å bety at det er oppoverbakke. Det kan være at det går fort, og dersom vi ikke tørr å slippe livet litt løs, og la det stå til, kan vi stå i fare for skade oss selv og andre. Gode råd kan bli skrekkelig dyre på feil plass.

I lyset av dette, tenker jeg det er viktig å spørre seg selv, hva slags typer «livsutfordringer» og hvilken «fart» lever rådgiveren i, før man velger å ta rådene på alvor. Å kunne la seg inspirere av mennesker som normalt lever i litt samme tempo som det en selv føler er naturlig, er en kjempevelsignelse. Å bli bremset på det som naturlig er din egen energi, kan kvele livsenergi og pågangsmot. Et råd er ikke nødvendigvis godt, selv om det er ment godt. Vi har vel alle «unnabakker og motbakker», og opplever dem sikkert på flere områder samtidig. Fleksibilitet er vel kjennetegnet for de som lykkes godt i livet.

I dag har vi snø her. Nok til at bakken er blitt hvit. Ingen sykkeltur med vårstemning. Jeg tror jeg setter på en lydbok mens jeg trør igang ergometersykkelen. Der kommer jeg jo ikke av flekken... og for noen minutter er det helt greit.  

God søndag!