Kveldene er allerede blitt lysere her i Vestfold. Adskillig lysere. Jeg begynner å tro på vår igjen...
I det jeg går hjem fra en venninne i kveld, iført tynn anorakk, skjønner jeg at våren er lengre unna enn det jeg håpet på. Stjernehimmelen er også innmari langt unna, men samtidig innmari klar og vakker. Luften som er uten bevegelse, biter meg i kinnene. Orion stirrer ned på meg som om han har ventet på at jeg skulle gå hjem...
Men jeg hadde det ikke travelt. Jeg har storkost meg i sofaen sammen med min strikkende venninne. Hun har sittet der flere uker med gips på foten og må sitte litt til. Så der sitter vi litt, begge to og strikker. Hun hadde nemlig den riktige oppskriften på tova-tøfler som jeg har vært på utkikk etter en tid. Nå er den min, og jeg er igang med Fritidsgarn fra Sandnes og halvvonde tommeledd. Tøfler på pinne nr.6... dette kan jeg greie. Og når jeg har masket meg ferdig, vil vaskemaskin og grønnsåpe hjelpe meg den siste biten. Tovingen skal nok gå som en lek med min nye 40 cm brede Hoover...
Tenk at jeg har en Hoover. Det var det mammas vaskemaskin het, da jeg gikk i småskolen. Og senere da jeg var eldre, kom gruppen som får det til synge inni hodet mitt et sted... "Jeg heter Harry, Harry Hoover..." (Vazelina Bilopphøggers, var kanskje mer et fenomen, enn en gruppe.) Det er lenge siden jeg har tova noe. Med vilje.
Ennå tar kulden om nettene tak i gulvtemperaturen i leiligheten, og slipper den ikke før langt utpå ettermiddagen. Det skal bli fint med tovatøfler. Jeg liker ikke å fryse. Stjernene følger meg hjem og jeg låser meg inn i leiligheten. Det er mørkt og varmt der inne. Men fremfor alt trygt. Pianomannen har slått av lyset både i gangen og stua. Det gjør ingenting. Jeg drar fingrene sakte over lysbryteren som om jeg ikke er sikker på om jeg vil bryte det lune mørket, og tenker at det er deilig med gåavstand til noen man kjenner. Et aldri så lite privilegium.
Ikke tenk at om du stråler i all din annerledeshet, så tar du skjønnheten fra noen andre. Noen ganger er det ulikeheten våre som får fram det beste i hverandre.
... som startet 06.30, -du kunne vel ha ventet en time til? Men nei da! Opp og gå, kaffen på...hjernen og! Her i kaosheimen (fysiskt faktum, ikke bare en følelse) hviler morgenstilla over tastatur og oppvaskbenk. I det kaffetrakteren har brummet fra seg, står jeg der klar med koppen for å melke tom denne trofaste kua for det lille koffeinet den greide å spytte fra seg. Ingenting er som morgenrutiner for å få kroppen til å skjønne at ... dette er bare morgenrutinen - ingen grunn til panikk.
I det jeg setter meg vet skrivebordet, vet jeg at denne kaffen er rukket å bli kald to ganger før jeg er ferdig med det jeg har planlagt å gjøre. Kommer tid kommer råd, er et ordtak jeg lærte som barn. Jeg tror ikke jeg har forstått det helt ennå. Det har iallefall ikke noe med kaffe å gjøre.
Ikke en gang solen har funnet det for godt å knytte vennskapsbånd fjellene i Re kommune på denne tiden, og Pianomannen sover søtt i sin egen hule. Alt ånder fred, fordragelighet og ny uke. Tankene mine alternerer mellom hva jeg må gjøre denne uke, (bestille verkstedtime til bilen, om jeg skal få den eu-godkjent denne mnd), hva jeg bør gjøre, og hva jeg virkelig skulle ha gjort, som jeg har utsatt i ren og skjær konvoluttangst som jeg kaller det. Mestringstrategiene har floket seg litt i det siste og har mer utartet seg til tradisjonell prokastineringskunst. Jeg er sikker på at Museet for Samtidskunst kunne spytte opp en formidabel utstilling innenfor temaet prokastinering, og kanskje jeg kunne bidradd med en fast installasjon til Nasjonalmuseets glede, av alt rotet jeg skulle ha sortet, plassert, fordelt og håndtert. Jeg bare nevner det. Jeg skal ikke ta mye betalt. Jeg er ingen Sand, bare singel.
Gårsdagens ettermiddag gikk relativt smertefritt for seg med bena nonchalant plassert ved siden av den nettflix-glade pcen min. Det var tydelig tid for en gammel slager som jeg ikke har sett på mange år, og filmen Chocolat var (for hvilken gang?) i stand til å forføre ikke bare min sjokoladetrang, men også min lidenskap for farger og interiør. Jeg kan love deg, den filmen gir meg lyst til å ta frem malebøtta og forandre et hvilket som helst rom til en mellomeuropeisk småbycafè. Jeg elsker fargene som er brukt i det lille franske chocolateriet. Før eller siden må jeg skape noe lignende... (drømme-drømme) med eller uten sjokolade. Med selvfølgelig.
Til morgenen i dag våknet jeg med denne sangen i hodet. Jeg sang første verset om igjen "14" ganger mens jeg vimset rundt, kledde på meg, traktet kaffe og lette etter den rette genseren... Av hele hjertet kunne jeg kjenne at det er noe med denne sangen som treffer meg midt i min egen vilje, midt i min egen lengsel... "Give me Jesus, Give me Jesus, -You can have all this world, but give me Jesus!"
Jeg synes den er vakker, ikke bare på grunn av den nydelige melodien, men det er noe med hjertet i det som synges... Jeg kan identifisere meg med lengselen i teksten som også understrekes av melodien.
Hvordan i all verden ble jeg en slik "Jesus-freak"? Hvordan i all verden kom jeg inn i denne altoppslukende overgivelsen som gir meg et mål, en hensikt og en lengsel; nemlig å følge Han, - uansett. Vel dette kan jeg iallefall si klart og tydelig; Det var ikke fordi jeg hadde spesielle evner for det, eller fordi jeg er så flink til å ta meg sammen. Jeg greier ikke forklare det helt og fullt, fordi det ligger ikke en menneskelig viljeshandling bak denne overgivelsen. Heller ikke noe spesielt talent, eller personlighetstrekk. De som kjenner min mangeslungne livsvei, kan bekrefte at mange av disse årene, har mitt liv vært en kontraindikasjon på en slik overgivelse... Så hvordan hendte det?
Etter 15 år vekk fra troen på Jesus som eneste vei til Gud ( joh.14.6 ), etter mange år der jeg lette og fant mye meningsfullt og klokt i den alternative verden, etter enda flere år i frustrasjon over den religiøse delen av kristenverdenen, usunne doktriner og maktspill i ren og skjær uvitenhet og egoisme som skadet meg og mine søstre og brødre i troen. Etter en lang og møysommelig vei der jeg lærte så mye om meg selv og også om andre mennesker... så erfarer jeg at noe driver meg tilbake til troen på den ene sanne Gud gjennom døren som er kalt, Jesus Kristus.
Noen ganger kaller jeg det at jeg måtte tilbake til mitt kall. Noe var plantet i min ånd og jeg kunne ikke unnvike det. På tross av den smerte jeg gjennomgikk på grunn av religiøsitet og feil lære som ødela både relasjoner og livskvalitet, måtte jeg våren 2012 tilbake til troen på den ene og sanne, treenige Gud. Det var ikke et intellektuelt valg, ikke et emosjonelt valg og heller ikke en beslutning basert på hva som var konvensjonelt, behagelig, beleilig eller et valg som jeg ble respektert eller akseptert ved å ta. Tvert om. Det er få mennesker jeg kjenner som har mistet ansikt så til de grader som jeg gjorde da.
Men det betydde ingenting. Det jeg overga meg til, var så mye mer verdt, utifra det som Gud hadde plantet ned i meg allerede. Jeg kunne ikke stanse det, og jeg kan fremdeles ikke. Hvem kan stå seg mot sannhet og kjærlighet...Vet du ikke menneske at det er Guds godhet som driver deg til omvendelse... Jepp, det var det som skjedde. Ingen andre kan ta æren for min omvendelse enn Gud selv, ved sin hellige Ånd. Han skapte både viljen og veien. Han viste sin suverenitet i mitt liv ved å greie å få meg tilbake til troen på tross av mitt knuste hjerte... For meg som kjente mitt standpunkt og min årelange kamp for å komme ut av dårlige religiøse trossystem, er det bare et ord som dekker denne hendelsen; -et mirakel. Inget menneske kunne ha ledet meg igjennom et slikt valg. Rent menneskelig ville jeg nok heller ønsket meg død. Det er noe annet når Gud selv, ved sin vakre Hellige Ånd snur hjertet ditt opp ned, og lar deg overstrømmes av Guds rene, hellige kjærlighet... hvem kan si nei til Guds godhet? Ikke jeg.
Så da ender jeg opp med å ha denne viljen til å leve overgitt. Alt annet blekner i dette lyset. Uansett hva verden kan by på, blir det blast sammenlignet med denne erfaringen. Jeg tror at om du leser dette og kjenner du oppriktig ønsker å oppleve det samme, kan du be til din far i himmelen, i Jesu navn. Han VIL lede deg. Han VIL svare deg. Han har antagelig allerede begynt å dra deg nærmere seg. Han er alfa og omega, begynnelsen og enden. Det betyr at han har fullført slutten før han begynner på starten. La han begynne det nye livet for deg, for da vet du at han vil fullføre det.
En god søndag og et sant og rikt liv i Jesu kjærlighet, ønsker jeg deg!
