Du hadde ikke vært du...

Du hadde ikke vært du... om du ikke hadde gått igjennom alle de erfaringene som du erfarte. De gode og de vanskelige, de smertefulle.

Noen ganger kan jeg saktens undres på hvorfor jeg går igjennom ting som ikke gir glede eller mening, men så går årene og jeg forstår at jeg hadde ikke vært den jeg er, og på vei dit jeg skal, om jeg ikke brynet meg på de negative erfaringene. Å gjøre om snublesteiner til "steppingstones", forandrer ikke steinene. Det forandrer mitt bilde av dem og av historien min. Og gjennom det forbereder meg og leder meg til min fremtid.

Bildet er hentet her.

The reason for the season

Jeg kan være litt Donald i hue noen ganger.

Mens folk flest har sine julestuer ferdig vasket, pusset og pyntet, sliter jeg fortsatt med å vite hvor jeg skal putte ting etter innflyttingen. Med lettere sjokk oppdaget jeg i går, at dagen i dag skulle hete den 20. desember, og jeg hadde virkelig behov for å legge all min fornuft inn i håndteringen av det snev av panikk, som fulgte i sekundene etter innrømmelsen. Det er et hav av forskjell mellom de juleforberedelser jeg gjorde som ung pliktoppfyllende husmor og de jeg idag gjør som middelaldrende  voksen kvinne. Istedet for å gå i fotsporene til de god voksne damene som gikk før meg, lærte jeg meg tidlig å frigjøre meg fra tradisjonene, slik at jeg var fri til å bruke tradisjonene slik jeg hadde glede av, når det passet best for meg. Når de ikke passet, gjorde jeg bare noe som passet bedre og til beste for alle i huset. Det har spart meg fra mye hodebry, stress og mindreverdighetsfølelse. Ikke alle juler passer inn i det tradisjonelle julemønsteret. Det har alle separerte og skilte med barn som feirer annenhver jul hos far og mor erfart. Eller når barna er blitt så selvstendige at det ikke lengre er en selvfølge at de kommer hjem til jul. Vi kan jo prøve å skape julen slik vi husker den; med glitrende stjerner og knitrende snø, men uansett hvor hardt vi prøver, blir ikke det samme. Det beste vi kan gjøre er å følge tiden, med dens ulike livsfaser.

I går fikk jeg hengt opp farmorklokken på veggen og det føles bra. Jeg husker ikke hvor jeg har pakket pendelen, men kjenner jeg meg selv rett, så har jeg pakket den på en trygg og ikke minst LUR plass. Jeg legger gjerne ting på lure plasser slik at de ikke skal bli skadet under flytting eller komme bort. Eller for at jeg skal huske hvor jeg har lagt det (!) Tanken er god, men den fungerer ikke i det virkelige liv. De "lure" stedene jeg velger er så lure at jeg ikke kan huske det selv engang. Jeg kan være litt Donald i hue noen ganger. 

Tradisjon er som lure tanker, de er supre i seg selv, men fungerer ikke alltid i det virkelige liv. Når vi går slavisk etter de, uten å se på de reelle omstendigheter og hvordan virkeligheten utfolder seg rett foran føttene våre, kan vi fremstå som temmelig "Donald i hue" uten at vi er villig til å innrømme det. De ulike kirkene i Norge (tilgi meg generaliseringen som sikkert kan oppleves urettferdig), har gjennom årrekker fulgt tradisjon på en slik måte at de blir litt "Donald i hue". Læresetninger og dogmer tjener ikke til folks frelse, helbredelse eller åndelige oppvåkning, men heller til å perservere (bevare) og hermetisere det som blir forkynt. Jesus hermetiserte ikke noen ting. Han var det levende vann som strømmet frem til menneskers helbredelse, frelse og oppvåkning. Han brukte ikke tradisjonen for å holde liv i noe, fordi han VAR og fortsatt ER selve livet. Du kan ikke perservere en elv. Du kan ikke hermetisere Jesu levendehet i religiøse læresetninger. Hvis vi prøver på det, blir vi virkelig Donald i hue.

Gud vet hvem vi er. Det finnes nåde for den som ikke opphøyer seg selv, men bøyer sitt hjerte til Guds sannheter, og gir Gud rett i sitt indre. Vi trenger ikke være noe i nærheten av perfekt. Vi trenger bare å være villig til å tro og ydmyke oss for Gud. Ikke for tradisjoner eller gode idèer, men for Jesus som den eneste veien til Gud. Han har lovet å være med oss uansett, alle våre dager, så lenge vi overgir oss til han. Noen bruker Jesus som en slag sikkerhets-paraply som skal redde dem fra helvete. De sier de tror, men lever ikke etter det han lærer oss. De tror at tradisjon kan frelse dem. Det er ikke sannt. Det er kun troen på Jesus Kristus, og at han døde i stedet for oss til soning, som kan frelse oss. Uansett om du tøvler og tuller på andre områder, om du leter og snubler, om du prøver og feiler, så ikke gå feil på dette området. Ha din sak i orden med universets skaper. Ordne din sak med Gud. Det er det viktigste valget et menneske kan gjøre.

Donald i hue eller ikke. Det finnes ingen som elsker oss så høyt som Gud var far i himmelen og hans sønn Jesus Kristus som ga seg selv for oss! Han er verd det! Han er så totalt verd det; Om du ikke har gjort det før, eller om du trenger å gjøre det igjen: Gi ditt liv til han nå! Han vil svare deg. Han venter på deg med åpne armer.

Julekos

Min eldste sønn er veganer. Han bringer et forfriskende bidrag til husholdningen med ulike retter og nye idèer til å sette på bordet. Selv om jeg aldri kommer til å forlate kjøttgrytene fullstendig, liker jeg å fokusere på den delen av kostholdet som handler om mat som fortsatt har mest mulig næringsinnhold i seg. Men nå er julen her og vi åpner armer og mage for sesongens slikkerier.

Når jeg tenker på vegansk mat, så tenker jeg at det er sunn mat. Til min store overraskelse så har jeg forstått at man kan godt spise helt vegansk uten å være så innmari sunn... Potetgull fra Kims er feks fullstendig vegansk...

I går ble det laget veganske karameller og resultatet var upåklagelig. Å spraylakkere lokkene til babymatglass og pynte med litt granbar og tråd og putte en enkel merkelapp på så har man en hyggelig vennegave...  Cellofan rundt hver karamell måtte til og min sønn og jeg fant ut at det var ikke helt enkelt å få denne celofanen til å lystre slik vi hadde sett for oss. Men til slutt ble det bra. Jeg skal ikke hevde at denne vennegaven er sunn, men den er garantert vegansk. Oppskriften som ble brukt ble funnet på nett.

 Veganske karameller i babyglass med spraylakkerte lokk. GOD JUL! til venner og bekjente! 

Fra idè til handling

....-jeg skal bare gjøre dette først, -bare jeg blir ferdig med disse viktige tingene, så kan jeg starter på de gode idèene, -jeg vet egentlig ikke om jeg har det som trengs for å gjøre det.. jeg er for sliten, jeg greier ikke tenke klart...

Jeg tror at slike prokastineringer er jeg ikke alene om å ha. Ikke desto mindre irriterer det meg enormt. Kreativitet er en måte å få energi på for meg. Jeg blir friskere av å være kreativ. Det er meg. Så når jeg er i livssituasjoner der det ikke finnes rom og tid for slikt, er jeg ikke mitt fulle potensial. Ærlig talt lurer jeg på om jeg noen gang har vært det...

Jeg lærte tidlig at de evner og anlegg jeg var i besittelse av, ( jeg var supermyk, spenstig, koordinert og sprek, og dessuten langt over middels kreativ) var fine, men egentlig ikke nyttig overhodet. Det var de tradisjonelle skoleflink-evnene som var noe tess. Evnen til å kunne sitte stille og gjøre eksakt som du hadde fått beskjed om. Tenke innenfor boksen. Det jeg ikke var klar over, (og heller ikke mine lærerforeldre) var at jeg var i stand til å plukke toppkarakterer på tross av vanskelige omstendigheter, når jeg bare fikk "puste" litt friere. Når jeg kunne være mer av den lekte og kreative jenta jeg egentlig var, på tross av utfordringer. Men da hadde jeg allerede i slutten av tredveårene og evnet å gi blanke. Noen tiår forsent. 

"Du kan ikke leve av å være kunstner" -setningen sang om og om igjen i hodet mitt da jeg som trettenåring ominnredet lekestua pappa hadde bygd til oss barna, til atelier og allikevel våget drømme bittelitt for å orke å være meg. "Det er alt for dyrt og vanskelig å reise til Kristiansund for å være med på turn"... Men første året på videregående fikk jeg toppkarakter i gym både valgfag og obligatorisk bare fordi jeg gjorde noe som var gøy... men det ble med det. Noe i meg hadde allerede gitt opp.

Jeg ser meg tilbake og ser at så mye av det som bodde i meg har blitt tidlig kvalt. Jeg var flink og smart men det som virkelig lå mitt hjerte nærmest var ikke verd noe av betydning. Jeg fikk høre det flere ganger. Det ble en sannhet. Og jeg tenker i dag 30-40 år senere at denne sannheten var jo overhodet ikke sann. Det var hva som var mest praktisk for de voksne. Det var et resultat av deres erfaring og deres begrensede tankesett. En ting vet jeg; de gjorde så godt de kunne utfra de muligheter de opplevde de hadde på den tiden. Men allikevel, så sitter jeg her med følelsen av å ha mistet det meste av meg selv på turen hit.

Joda jeg har både mestret og lykkes på mange områder, men allikevel, -var det verdt det? Å være tilpasningsdyktig er en måte å overleve på. Det er et sterkt og godt aktiva i sjelen. Men før eller siden, dersom den du virkelig er skal komme frem, må noe rundt deg tilpasses til hvem du er. Det er derfor stua mi av og til, mer har sett ut som et hobbyverksted, et atelier eller en syfabrikk enn en normal stue. Det er derfor jeg har like mange esker med kreativitetsting, som vanlige ting som kopper, duker, håndklær og kasseroller når jeg flytter. Hånden på hjertet; jeg virkelig lengter etter å kunne tilpasse mer av mitt liv på yttersiden etter det som finnes på innsiden. Det er faktisk den veien ting burde gå, ikke omvendt som det dessverre ofte gjør.

Rom ble ikke bygget på en dag sier vi når vi vet at ting vil ta tid. Tålmodighet er en dyd, går det gjennom hodet mens jeg forveksler tålmodighet med prokastinering... En ting er sikkert: prokastinering er ingen dyd! Det er bare et knippe unnskyldninger som jeg har anerkjent for å kunne fortsette den dårlige retningen som jeg lærte da jeg var barn. Nemlig å ikke anerkjenne hva som bor på innsiden av meg slik at jeg faktisk kan velsigne andre med de gaver og talenter som jeg har. Nei, jeg blir kanskje ikke rik av det i kroner og øre, men jeg kommer garantert til å bli rik som menneske dersom jeg gir noe av meg selv til andre.

Jeg trenger ikke gå på dyre kurs for å tvinge meg selv inn i et stressende positivitets-program som jeg har gitt opp å leve etter, allerede før regningen av kurset er nedbetalt. Jeg trenger ikke lese lese dyre bøker. Jeg trenger bare ta et lite steg om gangen. Jeg trenger bare gå et eneste steg i den retningen jeg vet er riktig. Uten å "bare skulle gjøre noe annet først". Og når jeg har tatt det ene steget, så tar jeg et til...

Jeg er så glad at jeg har denne veiledning på innsiden som alltid leder rett og vet hva jeg trenger mest i enhver situasjon og hva som er best for meg i det lange løp. Når vi ikke har denne ledelsen fra innsiden kan vi være så fornuftige som bare det, tro på de "riktige tingene", gjøre det som ser best ut i alle situasjoner og allikevel gå feil og til og med lede våre barn på feil vei. Jeg snakker om den Hellige Ånds ledelse på innsiden av oss når vi har valgt troens vei og tror at Jesus er eneste vei til Gud. Vi kan egentlig aldri komme helt inn i den plan Gud har for oss, før vi går hans vei. Og hans vei er et liv i og med Den Hellige Ånd. Gud i oss. Det var aldri tenkt annerledes. Gud er ikke en prokastinerende Gud. Han er ikke sen eller tverr. Han svarer raskt og han ser slutten før begynnelsen har begynt. Derfor er han aldri bekymret. Etter hvert som jeg blir mer og mer kjent med han, gjennom Den Hellige Ånd, vokser min tillit til alt han er i stand til å gjøre, i meg og gjennom meg.

Nå skal jeg finne plass og tid for det tingene som ligger mitt hjerte nærmest i dag. Det lukter nybakt brød fra kjøkkenet. Julefreden er tilstede på yttersiden som på innsiden av genseren. Hadde du sett hvordan det ser ut her, så ville du blitt overrasket over disse ordene. Det er fortsatt en del flyttekaos her. Men det er atmosfæren som teller, og freden på innsiden. Litt etter litt blir det rom og energi til å skape.  Jeg gikk en gang en linje på en folkehøyskole som het; "Skapt til å skape". ... Ja sannelig er jeg skapt til å skape.

Favorittjulepynten

I dag fikk jeg endelig tent andre, tredje og jammen fikk jeg ikke med fjerde adventslys også. Nei jeg er ikke kommet fullstendig ut av telling, men av tåkelagte årsaker, stoppet adventslystenningen, fullstendig brått og hensynsløst opp, like etter tenning av første lyset. To og en halv uke gikk og lysene stod der for seg selv, mørke til sinns. For å rette opp det hele, ble likegodt alle lysene tent i dag, samt  at jeg endelig fikk satt fyr under kongerøkelsen. I kveld luktet det virkelig jul i stua! Ikke rart forresten, det var jo litt ekstra stas i dag, siden eldstegutten kom hjem. 

Favoritt-julepynten min fikk også sinn plass på stua og det var jammen meg ikke en dag for tidlig. Den pleier å få æresplass fra den 1. desember, så du skjønner her sklir vi sidelengs inn i julefeiringen. Favoritten er en snøkule med spilledåse. 

Jeg gleder meg som et barn når jeg tar den frem. Det er høyst sannsynlig tåpelig for en fryktelig voksen dame og bli så barnslig begeistret for slike småting. På den annen side, er det like gjerne fantastisk å ha evnen til å glede seg over slikt. Jeg er sannsynlig privilegert. Slike privilegier er så fine for du kan faktisk velge og dyrke dem frem selv. DU kan selv dyrke frem evnen til å glede deg over småting i livet. Glede er ikke en følelse du ikke kan påvirke. Glede kan oppøves, og fremprovoseres. Og det er ikke supervanskelig engang. 

I hjørnet, oppå bestemorbordet, ble gyngestolen plassert. Der skal nemlig Blodguri sitte. Blodguri er en nissekjerring i røde klær, søt utenpå og tøff inni. Jeg tørr nesten ikke tenke på hva den kjærringa kan finne på... Hun lar seg ikke knekke så lett. Derfor satte jeg henne til å passe på nøttene. 

Blodguri har ikke vært hos oss i så mange år, men har tross alt blitt en del av julefamilien. Hun er overlykkelig over å ha fått tildelt gyngestolen som eldstegutten har laget, og passer den som sitt domene og revir. Det er ingen som ypper seg mot Blodguri, så hun får nok ha stolen for seg selv, uansett hvor mange nisser, tusser og troll det skulle dukke opp i julestua....

Sviblene har begynt å svime litt og er lettere skjelven i beina. Men de står oppreist og velduftene så lenge de kan støtte seg på hverandre. Felleskap er viktig på så mange slags vis. Det er så mye mer vi kan greie nå vi står sammen og faktisk støtter hverandre.

Til deg som ikke er i rute med juleforberedelsene vil jeg si; Du er ikke alene. Gled deg over det du får til og rekker. Det finnes ikke andre oppskrifter på hvordan forberede julen, enn den du selv bestemmer skal råde for deg. Vær varsom så du er sjef over juleforberedelsene og at ikke juleforberedelsene bestemmer over deg. Advent er kos! 

Julekulejakt

Juleryddemodus... Nei, la meg korrigere meg selv; Rydde-før-jeg-kan-virkelig-juleforberederydde-modus. Ok, den setningen avslørte meg totalt. Det er ikke alt for lenge til jul, og jeg er overhodet ikke i nærheten av å være forberedt i den grad jeg ønsker, selv ikke etter å ha lagt lista så lavt at selv tøffelen til julenissen er god nok pynt for å få meg i julestemning.

Årsak til lav listføring julen 2015 er; jeg er nyinnflyttet. Man setter ikke kravene høyt i en sådan stund. Uttrykk som "7 slag til jul" og "rundvask" eller "pussing av sølvtøy" er omdefinert for sessongen til fremmedord med ukjent opprinnelse og blir straks arrestert og puttet i en mental bortgjemt og glemt-skuffe, for aldri mer å se dagens lys før neste advendt. Da blir saken deres (jeg snakker fortsatt om disse skremmende uttrykkene) tatt opp igjen og vurdert av et bredt juridisk og språklig arbeidsutvalg. Jeg har tross alt bare to armer, også i adventstiden.

Jeg har allikevel tid til å drømme om julepynt. (Det som er moro er ofte det beste!) og det jeg drømmer om å skape nå er en julekulekrans av det virkelige dekorative slaget! Jeg kom nemlig over en julekulekranstutorial som det så lettvint heter... og forelsket meg sporenstreks i idèen og siden hodet mitt bestemte seg for fargene i går, så er alt jeg ser for meg i de fargene... Ja jeg er en fargefreak innimellom. Så jeg må finne de riktige fargene som jeg vil ha. Jeg har allerede gått til innkjøp av bronsefargede juler i ulike størrelser men er nå på utkikk etter lyseblå, isblå og turkisnyanser uten at det koster skjorta. Jeg antar jeg trenger mellom 40-80 stk av den typen. Kleshengere av typen tutorial-damen har, vet jeg ikke hvor jeg får tak i, men jeg har ståltråd, og det er jo en greit utgangspunkt vil jeg tro. Ønsk meg lykke til og det hadde vært moro å hørt fra deg om du vet hvor jeg får tak i uknusbare julekuler i lyseblå og turkisnyanser i hopetall...

Landlig landing i grevinnens tid.

Innimellom kan ting bli så rotete at man ikke får gjort noen ting. Det vet alle som har flyttet inn et sted som er mindre enn det du opprinnelig var vant til. Det er ikke noe problem så lenge du ikke begynner å pakke ut... men i det øyeblikk alt skal ut av eskene og inn i skap, skuffer og hyller ... for ikke å si boder som du ikke har, da rammer kaoset rommene i tre høyder; gulvhøyde, takhøyde og alt midt i mellom.

Det er ikke gulvarealet som er hovedproblemet, det er den fraværende boden, eller kjelleren, eller garasjen eller loftet eller roterommet, og kjøkkenskapene eller hva som helst der du kan putte ski, skøyter, skrutvinge, sager, serviset etter bestemor, de kule ullteppene du kjøpte på second hand butikk, og sist men ikke minst; bildene, haugevis av kule rammer, garnnøster og trøste og bære: tekstilene til sy av... Jepp, jeg skjønner at ikke alle har eller gjenkjenner de sistnevnte utfordringer. Hos meg handler det om et overdimensjonert kreativitetsgen. (-som jeg nå får til å høres ut som en forbannelse, når det egentlig er min store glede i livet.) Å sy, skape, male, fotografere, skrive og komponere... det er dette som virkelig tar plass. Alt jeg trenger til å kunne bedrive mine kreative utfall i ny og ne. Kanskje jeg bare skulle la alt bli liggende i eskene og late som jeg ikke trenger det etterhvert... Men så var det den der boksåpneren jeg plutselig trengte, eller ullsokkene.. hvor er det hen alt sammen som du vet finnes der et sted - i en en av eskene. Antagelig i den underste, bakerste esken bakenfor sofaen mellom bokhylla og bordet, under de to benkene som balanserer den stolen og den store klokken... og de tre eskene som er åpnet og tømt men hvor innholdet nå har bredt seg utover den andre halvparten av stua. Jeg vedder på at minst tre av dere som leser dette skjønner hva jeg snakker om! 

MEN! jeg er priviligert. Jeg har nemlig flyttet inn i denne leiligheten sammen med en som når det kommer til kaos, kan kalles "lifesaver", som det heter på nyeste nynorsk. En midlertidig roommate, enn kompis, som heretter vil gå under navnet pianomannen. Jeg pakker opp og ut og kreerer kaos. Pianomannen stabler, rydder, porsjonerer, koordinerer og får kaoset til å se hyggelig og orntlig ut! Jeg skjønner ikke for mitt bare liv hvordan han gjør det. Jeg skulle ønske jeg tok slike før og etter bilder, så kunne jeg vise deg hva jeg mener. Og jeg som trodde at jeg kunne være både ryddig og strukturert... Jeg rødmer...
Innimellom må jeg avgårde, og må bare løpe for å rekke avtalen, ut av døren og vekk fra kaoset jeg har forårsaket. Når jeg kommer tilbake, har den gode feen vært der og sveivet sin tryllestav og strødd sitt magiske ryddestøv over stedet.  Jeg rammes av lykke når slike tilstander vederfares meg. Ooo du salige!

Men det er likevel et paradoks, at i det man gyver løs på eskene for å rydde ut, blir samferdselen innad i leiligheten amputert som ved et innendørs snøras. Allikevel kan jeg ikke tillate å kalle stua for et katastrofeområde, siden jeg ser solide framsteg dag for dag. Jeg må innrømme det stod litt i stampe noen dager mens jeg lette etter batteriladeren til drillen. Fikk ikke hengt opp en eneste hylle eller inventar før jeg fant den. Likeså har jeg hatt et par runder på sykehuset for å sjekke at hjerte og diverse andre organer fungerer relativt optimalt, vel etter noen runder med hjertekramper gjorde de det samt en liten planlagt operasjon for å se til at jeg fortsetter å være frisk og glad. Jeg må innrømme at flytteprosessen har vært litt ekstra tøff med disse ambulerende helsetilstandene, så takk og lov for pianomannen som har løftet og ryddet, trøstet og båret, meg og hele mitt hus.

Nå har jeg nedtelling til gutta krutt kommer hjem til mor, og jeg har andre ting å fokusere på. Som foreksempel: hva er den veganske motsatsen til pinnekjøtt og lutefisk? Helgrillet tofu med lutnakkede bønnespirer? Nei han ordner nok opp i dette best på egenhånd Trondhjemsfareren. Jeg får heller bistå med min nysgjerrighet. Jeg liker egentlig at jeg kan lære noe nytt fra mine egne barn. Jeg anser meg som velsignet som har evnet å lære barna mine nok til at de kan skaffe seg kunnskap på egenhånd, som de kan lære videre til andre. Suksessnøkkel kaller jeg slikt, når kunnskap forvandles til økende kunnskap, som igjen videreformidles.

Utsikten ut av et av vinduene i stuen denne morgenen ser slik ut og jeg tenker at det er nå jeg skal begynne å rote litt igjen, og bestrebe meg på å koordinere rotet i et slags funksjonelt system. Det er en tid for alt, og jeg kjenner at tiden for kreativitet er høyst påtrengt i nærliggende framtid. Mens jeg venter på grevinnen og hovmesteren og høytiden der roen skal senke seg helst i takt med puddersneens åpenbarelse, vet jeg at for meg blir det ikke jul uten ett og annet kreativt krumspring. Og jeg som har av praktiske årsaker har måtte latt mitt kreative liv ligge delvis brakk i nærmere to år... Nå er det VIRKELIG på høytid at jeg får puste litt igjen.

Så det er bare å gjøre døren høy og porten vid, slik at jeg har rom nok til å boltre meg på... Ah... der fant jeg forresten boksåpneren.... Er det noen sak!