Jeg tror at slike prokastineringer er jeg ikke alene om å ha. Ikke desto mindre irriterer det meg enormt. Kreativitet er en måte å få energi på for meg. Jeg blir friskere av å være kreativ. Det er meg. Så når jeg er i livssituasjoner der det ikke finnes rom og tid for slikt, er jeg ikke mitt fulle potensial. Ærlig talt lurer jeg på om jeg noen gang har vært det...
Jeg lærte tidlig at de evner og anlegg jeg var i besittelse av, ( jeg var supermyk, spenstig, koordinert og sprek, og dessuten langt over middels kreativ) var fine, men egentlig ikke nyttig overhodet. Det var de tradisjonelle skoleflink-evnene som var noe tess. Evnen til å kunne sitte stille og gjøre eksakt som du hadde fått beskjed om. Tenke innenfor boksen. Det jeg ikke var klar over, (og heller ikke mine lærerforeldre) var at jeg var i stand til å plukke toppkarakterer på tross av vanskelige omstendigheter, når jeg bare fikk "puste" litt friere. Når jeg kunne være mer av den lekte og kreative jenta jeg egentlig var, på tross av utfordringer. Men da hadde jeg allerede i slutten av tredveårene og evnet å gi blanke. Noen tiår forsent.
"Du kan ikke leve av å være kunstner" -setningen sang om og om igjen i hodet mitt da jeg som trettenåring ominnredet lekestua pappa hadde bygd til oss barna, til atelier og allikevel våget drømme bittelitt for å orke å være meg. "Det er alt for dyrt og vanskelig å reise til Kristiansund for å være med på turn"... Men første året på videregående fikk jeg toppkarakter i gym både valgfag og obligatorisk bare fordi jeg gjorde noe som var gøy... men det ble med det. Noe i meg hadde allerede gitt opp.
Jeg ser meg tilbake og ser at så mye av det som bodde i meg har blitt tidlig kvalt. Jeg var flink og smart men det som virkelig lå mitt hjerte nærmest var ikke verd noe av betydning. Jeg fikk høre det flere ganger. Det ble en sannhet. Og jeg tenker i dag 30-40 år senere at denne sannheten var jo overhodet ikke sann. Det var hva som var mest praktisk for de voksne. Det var et resultat av deres erfaring og deres begrensede tankesett. En ting vet jeg; de gjorde så godt de kunne utfra de muligheter de opplevde de hadde på den tiden. Men allikevel, så sitter jeg her med følelsen av å ha mistet det meste av meg selv på turen hit.
Joda jeg har både mestret og lykkes på mange områder, men allikevel, -var det verdt det? Å være tilpasningsdyktig er en måte å overleve på. Det er et sterkt og godt aktiva i sjelen. Men før eller siden, dersom den du virkelig er skal komme frem, må noe rundt deg tilpasses til hvem du er. Det er derfor stua mi av og til, mer har sett ut som et hobbyverksted, et atelier eller en syfabrikk enn en normal stue. Det er derfor jeg har like mange esker med kreativitetsting, som vanlige ting som kopper, duker, håndklær og kasseroller når jeg flytter. Hånden på hjertet; jeg virkelig lengter etter å kunne tilpasse mer av mitt liv på yttersiden etter det som finnes på innsiden. Det er faktisk den veien ting burde gå, ikke omvendt som det dessverre ofte gjør.
Rom ble ikke bygget på en dag sier vi når vi vet at ting vil ta tid. Tålmodighet er en dyd, går det gjennom hodet mens jeg forveksler tålmodighet med prokastinering... En ting er sikkert: prokastinering er ingen dyd! Det er bare et knippe unnskyldninger som jeg har anerkjent for å kunne fortsette den dårlige retningen som jeg lærte da jeg var barn. Nemlig å ikke anerkjenne hva som bor på innsiden av meg slik at jeg faktisk kan velsigne andre med de gaver og talenter som jeg har. Nei, jeg blir kanskje ikke rik av det i kroner og øre, men jeg kommer garantert til å bli rik som menneske dersom jeg gir noe av meg selv til andre.
Jeg trenger ikke gå på dyre kurs for å tvinge meg selv inn i et stressende positivitets-program som jeg har gitt opp å leve etter, allerede før regningen av kurset er nedbetalt. Jeg trenger ikke lese lese dyre bøker. Jeg trenger bare ta et lite steg om gangen. Jeg trenger bare gå et eneste steg i den retningen jeg vet er riktig. Uten å "bare skulle gjøre noe annet først". Og når jeg har tatt det ene steget, så tar jeg et til...
Jeg er så glad at jeg har denne veiledning på innsiden som alltid leder rett og vet hva jeg trenger mest i enhver situasjon og hva som er best for meg i det lange løp. Når vi ikke har denne ledelsen fra innsiden kan vi være så fornuftige som bare det, tro på de "riktige tingene", gjøre det som ser best ut i alle situasjoner og allikevel gå feil og til og med lede våre barn på feil vei. Jeg snakker om den Hellige Ånds ledelse på innsiden av oss når vi har valgt troens vei og tror at Jesus er eneste vei til Gud. Vi kan egentlig aldri komme helt inn i den plan Gud har for oss, før vi går hans vei. Og hans vei er et liv i og med Den Hellige Ånd. Gud i oss. Det var aldri tenkt annerledes. Gud er ikke en prokastinerende Gud. Han er ikke sen eller tverr. Han svarer raskt og han ser slutten før begynnelsen har begynt. Derfor er han aldri bekymret. Etter hvert som jeg blir mer og mer kjent med han, gjennom Den Hellige Ånd, vokser min tillit til alt han er i stand til å gjøre, i meg og gjennom meg.
Nå skal jeg finne plass og tid for det tingene som ligger mitt hjerte nærmest i dag. Det lukter nybakt brød fra kjøkkenet. Julefreden er tilstede på yttersiden som på innsiden av genseren. Hadde du sett hvordan det ser ut her, så ville du blitt overrasket over disse ordene. Det er fortsatt en del flyttekaos her. Men det er atmosfæren som teller, og freden på innsiden. Litt etter litt blir det rom og energi til å skape. Jeg gikk en gang en linje på en folkehøyskole som het; "Skapt til å skape". ... Ja sannelig er jeg skapt til å skape.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar