Sommerminner del 1.

Mine foreldre var så heldige at de eide en hytte. En hytte ved kysten på nordmøre som hadde vært en liten sjømannsheim tidligere. Denne restaurerte min far litt hver sommer, eller bygde på litt i en eller annen retning for at hele familien skulle få plass. Det er nå blitt den brune hytta du ser på filmen.

Mens jeg var barn, hadde vi ikke innlagt vann eller do. Vi hadde utedo på naustet, som det var greiest å gjøre sitt på, på floa, for da forsvant alt i sjøen med en gang. Jeg husker hvordan det var å måtte gå på do om natten, ... jeg sov i skuvsenga (som stod innenfor vinduet du ser står åpent i 2. etg.) fordi jeg var yngst og korstest. Den stod inne på rommet hos hos mor og far, men det var ikke aktuelt å vekke dem selv om man var 6 år og skulle ut av huset midt på natta, for å gå på do. Man måtte klare seg sjøl. På kjøkkenloftet, der var takluken i gulvet, med snor og blylodd i enden av snoren, for å gjøre løftingen av luken lettere. Jeg heiste luken opp, uten å vekke de andre, og gikk ned den bratte stigetrappen og listet meg ut i doggvått gras, hutret i den perleklare sommernatten og sprang ned til naustet slik at ingen tusser eller troll skulle se meg.... 

Der snuste jeg inn lukten av tjære og gammel båt,  påhengsmotor-bensin og gamle garn.... og snek meg inn på utedoen i kroken innerst i naustet. Der var det bilder fra ukeblad fra 50 tallet hengt opp på veggene. Der var det faktisk ganske trygt. Den fine heltre-døra som ikke nådde helt ned til gulvet, men hadde skikkelig speil som dører skal ha, hadde en værbitt brun patina som du bare finner på ting som har levd snart hundre år. Glippene mellom bordplankene lot meg titte ut på sjøen dersom jeg lente meg helt inntill, og myste ut imellom, med ene øyet lukket. Der kunne jeg se en hegre lette nesten lydløst men bare lufttrykket som vingene laget som akkompanjemang, og måser som skrek hest etter å ha blitt uroet av et eller annet... kanskje en mår, eller en rev, eller kanskje sjå de noe i havet som ikke jeg kunne se...

Senere, på 80-tallet tror jeg det var, fikk vi innlagt vann på kjøkkenet så vi slapp å bære vann fra brønnen eller smelte snø om vinteren. Vi tilbragte noen vinterferier der, og ikke få påskeferier. Alle somrene ble tilbragt der, og det tror jeg gjorde meg til den jeg er blitt... berget meg på et vis. Jeg trivdes ikke akkurat der vi bodde gjennom skoleåret, men her som du ser på filmen,... var jeg hjemme. Her følte jeg meg trygg og kunne utvikle min kreativitet. Jeg elsket dette stedet.  

En dråpe i natten...

Du er sterkere enn du tror!

Ikke "adopter" andres meninger eller synspunkt selv om det er mange som mener det samme. Historien har vist oss utallige ganger at det er ikke alltid flertallet har rett. Våg å stå alene, selv når gruppepresset føles urovekkende stort. Du blir ikke presset av en sterk gruppe, dersom du ikke er en reell trussel for den. Hold det du opplever er rett for deg, høyt, og la heller din rene og oppriktige samvittighet vise veien, fremfor gruppemekanismens vulgære makt.

Du er sterkere enn du tror!  

Det voksende jødehatet - vår tids 'anerkjente' rassisme?

Da jeg var barn... lærte jeg om at 6 millioner jøder var blitt drept under 2. verdenskrig. Det var (og er) et tall som jeg nesten kan forestille meg dersom det er snakk om penger. Men bare hvis jeg gjør det om til hus, en bedrifts produksjon, eller til en diger luksusbåt... Men ikke dersom jeg tenker på 6 millioner kronestykker... 1000 kronestykker kanskje, men nei, jeg vet ikke hvor stor dunge ett tusen kronestykker ser ut en gang. Det er for mange enkelt-stykker til at bildet kan dannes i forestillingsevnen. Det blir 6000 slike tusen kr dunger med individ... med kvinner, barn, spebarn, gamle, bestemødre, kjærester, mammaer og pappaer, veslejenta, lillebror... ufattelige dunger med mennesker av en enkelt etnisk rase. 6 000 000 jøder torturert og drept og min verden lot det skje.

Mine foreldre var tenåringer under 2. verdenskrig. Historien er ikke så innmari langt borte. 70 år... for de av oss som får lov til å leve og snakke.

Da jeg var barn, altså på 1970-tallet og først på 80, lærte jeg også en annen ting. Jeg lærte at det fantes mennesker som nektet å tro at det var sant, som påsto at det var løgn at 6 millioner jøder var blitt transportert til arbeidsleirer og gasset ihjel, sultet i hjel, skutt, slått, drevet medisisk forskning på til de døde. Jeg kjenner ennå den måpende kjeven min henge som et uttrykk på vantro, over hvor grenseløst blind og dum det gikk an å være i en tid der det fantes aviser, tv, radio, biblioteker og butikker fulle av bøker og "alle" kunne lære seg å lese. Jeg gikk i småskolen og kunne ikke forstå menneskenes blindhet.

Bildet er hentet fra en artikkel i Aftenposten i går.
Jødestjernen har blitt tegnet med sprittusj 15 ganger på ytterdøren,
uten at politiet har gjort noe etter anmeldelse.  

Jeg vet ikke om jeg har fått lukket munnen ennå. Et sted inni meg gaper jeg uforstående fortsatt. Spesielt når jeg leser slike artikler som jeg gjorde i morges. Artikkelen omhandler saken som Uppdrag Granskning på SVT tar for seg, der en en svensk lærer må gi opp jobben etter år med trakassering,

Historien skjer nå i vår tid, i Malmø. Sverige. Og de får lov. I min tid. Får folk lov til å trakassere andre raser, uten at noen griper inn. Jeg anbefaler at du leser artikkelen.

I går var det Den Internasjonale Holocaustdagen til minne om de 7000 gjenlevende fangene som 27. januar 1945 ble befridd fra Auschwitz. I vår tid  møter Israel og jøder som folkegruppe forakt og avsky ikke minst pga Palestinakonflikten. Det er liksom anerkjent å hate Israel, fordi vi i en årrekke har blitt propaganda-foret med pro-palestisk "informasjon" uten å omtrent merke det. Holdninger mot Israel har blitt flasket inn så å si, sammen med ettermiddagskaffen i dagsnytt og i aviser. "Vi er da ikke nazizter heller..." Nei, det er vi ikke. Men å avsky et helt folk som sloss for sitt land, det er liksom greit?

Hverdagsrasismen har fått ny kjole. Er vi for blinde til å se det? Var mennesker som levde på 1930 og 1940 tallet så mye "dummere og blindere" enn det vi er i dag, slik at de blindt lot masseutryddelsen av jøder skje? nei, det fins ingen grunn til å tro det. Hva foregikk i de ulike lands kulturer på den tid, noen tiår FØR det skjedde. Hva gjorde et slikt verdenssvik av en liten nasjon, mulig?

Å aldri glemme betyr ikke bare å huske. Det betyr å FORSTÅ både det som skjedde da, og det som skjer nå. Hvis vi ikke gjør det, har vi allerede glemt, fordi vi distanserer oss fra det som om det ikke angår oss. Og jeg må spørre:  ... er det det som har skjedd? Har vi glemt, også her i Norge?

Putt så mange fjær i hatten at du flyr...

Ikke la deg trykke ned 

av andres tilsynelatende briljante egenskaper. 

De som må trykke andre ned 

for å selv være stor, er de minste av alle. 

Putt så mange fjær i hatten at du flyr... 

En spurv ... har ikke så stort vingespenn, 

men den er stort sett velkommen over alt! 

Å våkne med en sang

Jeg har en gave, en evne om du vil, eller et stille språk. Jeg har hatt det slik i mange år, kanskje hele livet. Men jeg har ikke alltid forstått det. Det er bare som voksen jeg har vært klar over det og har evnet å hente mening fra det. Gaven er at en strofe (eller strofer) av en sang dukker opp i min bevissthet på en 'annerledes' måte. Ikke slik som når du får en sang på hjernen, ufrivillig og anmasende. Men mer som en liten boble av musikk som stille stiger til overflaten av min bevissthet og lar seg bli synlig i hjørnet av mitt sinn. Om jeg er travelt opptatt og står i støyende situasjoner, kan den likevel komme igjennom. Det er som som om sangstrofen blir sendt på en annen bølgelengde, en annen frekvens eller kanal. Det er som om innsiden min "bare vet" at det finnes et underliggende budskap, en beskjed om du vil, i den lille strofen. Men noen ganger kan det ta lang tid før jeg "hører etter" fordi fokuset er på noe annet. Selve budskapet til meg, har gjerne ikke noe med resten av sangen å gjøre.

Å høre etter betyr for meg å ta det på alvor. Tidligere da jeg ikke var klar over at disse "gjentagende" strofebitene fra en sang hadde et budskap, ga jeg det heller ikke noe oppmerksomhet. Jeg trodde det var bare en sang som hadde hengt seg opp, slik som et fengende refreng kan gjøre. Etterhvert har jeg lært meg at det kan være fra et hvilken som helst fragment i sangen, og melodien behøver ikke være spesielt fengende engang. Det er teksten som er av betydning, Fordi den "snakker" til meg og meddeler meg et underliggende budskap, som er meningsfullt for meg i den situasjonen jeg står oppe i.  Det høres sikkert litt rart eller kryptisk ut for andre, Men jeg vet at det er flere som har det som meg, og at andre, kanskje du, har det på andre og lignende måter.

Om det er Gud eller vår underbevissthet som kommuniserer med vår bevissthet når dette skjer, skal jeg ikke jeg gi deg svar på. Men jeg trodde før at det var en del av meg selv, altså underbevisstheten min som hjalp meg å prosessere livet. Og selv om underbevisstheten er fantastisk, og har evne til å nå dyp av menneskesinnet som vi ikke kan nå med aldri så mye "mindfullness",  så har jeg erfart gjennom dette å finne visdom som lå utenfor min personlige mulighet til å forstå sammenhenger, og konsekvenser. Senere når jeg har anerkjent at jeg er i Kristus, forstår jeg at Guds Ånd, gir ut slike gaver og bruker mange veier til å kommunisere med oss. Gud kjenner oss hver enkelt og taler til oss slik han vet at vi forstår. Det er hans Ånd som bekrefter det i meg, når jeg "bare vet at jeg vet." Jeg er klar over at det finnes mange forklaringsmodeller på slike erfaringer, og jeg selv har forfektet andre, fordi jeg ikke ville anerkjenne Jesus som eneste vei til Gud, men når jeg la fra meg behovet for å ha rett, kom sannheten innefra, som en stille bris, en mild viten av trygghet og fred over min forstand. Bitene falt på plass, på en helere måte enn før.

Så dagen i dag startet med at klokken ringte kl. 07.00, og jeg trøtt som en dupp stavret meg opp. Allerede da jeg stakk foten inn i det første buksebenet hadde denne strofen sunget inn i mitt hodet tre ganger og jeg visste at jeg måtte finne ut hva teksten var. Jeg visste det var fra en Disneyfilm, jeg ikke har hørt på flere år, rett og slett en barnesang, men jeg har nok bare hørt den på engelsk og aner ikke hva teksten er. Så jeg googlet og fant den på youtube... and the lyrics of course...hva budskapet er for meg, skal jeg ikke skrive om her, for det er uinteressant for andre, tror jeg, og handler om noe som er viktig for meg.

....Can you paint with all the colors of the wind....

Jeg skulle ønske at noen gjorde meg oppmerksom på denne gaven tidligere. Nei, selvfølgelig kunne ingen se at jeg hadde dette i meg, men ved å berette om egne gaver, kan bevisstheten vekkes i andre. Å lære å tro på det som finnes i oss er ingen lett skole. Det handler ikke bare om kunnskap, det handler om livskompetanse, om mot til å se bortenfor det åpenbare.

Jeg er så takknemlig for gaven min. Jeg har nok et mer bevisst forhold til sangtekster enn folk flest, siden jeg skriver sanger selv og teksten er aldri likegyldig for meg. Det var faktisk en strofe fra en Åge Aleksandersen-sang som virkelig tydeliggjorde denne gaven for meg. Jeg hadde slitt i flere uker med å fullføre en skriftlig oppgave og stod bom fast. Jeg var litt desperat og en strofe gnog i meg. Til slutt var den strofen så presserende i sitt "fremmøte" at jeg stilte meg foran cd spilleren og spilte den ene strofen om og om igjen minst et dusin ganger... Jeg kjente teksten, men fikk ikke tak i det underliggende budskapet. Men plutselig, der kom det! Eureka! Med ett visste jeg hvordan jeg skulle løse resten av oppgaven. Denne oppgaven ble forresten til en historie som er blitt brukt i mange sammenhenger og av flere enn meg. Den er full av metaforer (lignelser) og åpner fremdels i dag, over ti år senere, ny dybder av livsvisdom for meg. Fascinerende å tenke på. 

Hvis vi tenker på oss selv som et land...

 så sitter kunnskapen i hodet, 

og vil gjerne regjere som konge, 

men visdommen bor i sjelen, 

skaper landet og veileder folket. 

Ikke vær redd for å være annerledes

Ikke vær redd for å være annerledes.

Vær heller redd for å ikke gjøre det du er kalt til.

Bare ved å originalt være den Gud har skapt deg til,

er det mulig for deg å fullføre ditt kall

-gjør det i kjærlighet til han som kalte deg.

Ikke vær redd for å gå andre veier

enn det folk forventer av deg.

Gå den veien,

i kjærlighet til han som planla den for deg,

lenge før du var født.

Lenge før de som kritiserer og

snakker ondt om deg bak din rygg, ble født.

De som mener seg

å ha rett om din livsvei. De har ikke engang begynt

på sin egen. Men vet det ikke selv.

Tilgi dem deres uvitenhet.

Så ikke vær redd for å være annerledes.

Når alt kommer til stykket, skal vi alle svare for han

som skapte oss i kjærlighet og til kjærlighet.

Det betyr ikke å være lik de ulydige.

Det betyr å være lysende

og lyse opp og avsløre

hykleri, falskhet og løgner.

Til frihet er vi tenkt, planlagt og skapt.

Så ikke gjem deg, i det andre har sagt.

Stå fram, vær lys. Vær annerledes.

Og tenn denne brannen, også i andre.

Ikke vær redd for å være annerledes.

Vær heller redd

for å ikke gjøre det du er kalt til.

    Gislaug Lillebø 19.01.2015  

Litt tåkemagi

Sola var såvidt å se da den gikk ned i ettermiddag, et sted bak tåken...

                     Bildene er tatt like ved bibelskolen på Fossnes, i Stokke.

Brødsteking i puddingform

Det er noe eget ved å bake brød selv. Å legge hånden på lunkent brød i det du lar kniven gli igjennom den ytterste skorpen og åpenbare en duft som lover nytelse og mettet, er ikke bare en glede, men sann tilfredstillelse. Du har skapt et håndfast produkt, nyttig og næringsrikt, uten rare bosktavstoffer, men med kjærlighet og hverdagsglede. Jeg må innrømme det, jeg baker gjerne selv.

Puddingformen har hull i midten, som gjør at brødet trenger omtrent like lang steketid som et brød i vanlig brødform. Det gikk derfor helt fint å steke disse to brødene samtidig. 

Det hender jeg bruker oppskrift dersom jeg skal ha et spesielt type brød, men etter noen tiår som husmor og hobbybaker, kan jeg godt tøye strikken litt når det kommer til å leke meg med mel, gryn og væske. Jeg synes det er spennende å eksperimentere litt og putter litt forskjellig i fra gang til gang. Her i gården går det mest i forskjellige spelttyper - siktet, sammalt grovt og fint, samt flak, i fredfull fusjon med andre typer mel og gryn. Denne gangen var det en god slump honning som fikk være med i tillegg til sammalt rug, sesamfrø, byggmel og havremel. Honning gjorde brødet litt søtt, på den saftig-søte måten som er så behaglig i halvgrovt brød.  Denne gangen valgte jeg å steke et av brødene i en puddingform. Da får du selvfølgelig ikke den tradisjonelle brødskiveformen, men skivene blir mer asymetriske, etter at du har delt brødet på midten og skjærer skiver derfra. 

Nybakt brød med smør... Du vet hva jeg snakker om...   ;) 

Lurt å gjøre dersom du baker brød i puddingform: Som du ser på bildet under, har det brødet jeg bakte puddingformen hevet seg fint over kanten uten å renne over og ut. Jeg hadde formen ikke helt full, men nesten opp til den kanten der rillene stanser. I tillegg til å smøre formen godt, "forlenget"  jeg hullet i midten med bakepapir, for jeg skjønte at deigen ville heve seg over kanten av formen. Og dersom jeg ikke hadde kledt tuten i midten med forlengelsen, ville jeg risikere at deigen rant ned i midten når den hevet i ovnen.  Da hadde den etter all sannsynlighet brent seg fast der, og laget et mindre pent brød. Papiret holder jo ikke like godt som en fast form vil gjøre, men det "leder" deigen vekk fra gale veier...

Hjemmeheklede grytekluter og kluter av restegarn ser du litt om i neste innlegg. :) Dekkehåndlkledet i damask du ser helt til høyre, er en liten duk jeg fant på en bruktbutikk, til 15 kr. Jeg klipte vekk den flekken som ikke lot seg fjerne, sydde inn kantene festet en vanlig hempe for håndklær på. Jeg har en forkjærlighet for gode tekstiler som har vært i tjeneste en stund... 

Om å gi noe oppmerksomhet...

Selv det som har vært dødt en tid kan begynne å gløde for det øyet som kan se mer enn bare skogen...

Legg til bildetekst

Det e godt det e ny dag...

Det er fantastisk å våkne opp og kjenne at iveren tar tak. Det gjorde den i dag. Jeg ville opp å skrive og jeg ville opp å sette en brøddeig. Den står nå til heving. Hjemmebakt speltbrød med litt forskjellige typer mel som byggmel, havremel, sammalt rug og speltflak. Jo det blir mat for mons, eller hva han heter han som aldri spiser maten min, men som "alle" snakker om.

Å våkne med iver er ikke akkurat noe jeg gjør hver dag. Og skrur jeg tiden tilbake, kan jeg godt si at dette ikke hendte meg på flere år. Men slik er livet tenker jeg, man kan ikke styre alt, man kan ikke, selv med aldri så mange selvutviklingsteknikker og positiv krampetenkning "bestemme sin skjebne" helt og fullt. Så blir man kanskje desto mer takknemlig når ting er bra?

Forrige uke begynte det plutselig å summe en sang jeg skrev i 1984/85 inni hodet mitt. Jeg hadde helt glemt den. Ikke har jeg tatt vare på den heller, siden jeg brente alle mine "kristne" sanger den tiden jeg hadde kristendommen helt i vranglås. Sangen som var skrevet på trøndersk het "Godt det e ny dag." og handlet om hverdagsliv, kjærlighet til de som er rundt deg og tryggheten i at uansett så er Jesus med deg hver dag.... Jeg må innrømme at da jeg sang de strofene jeg kunne huske, begynte jeg å gråte. Denne sangen laget jeg før jeg giftet meg og fikk egne barn, men jeg var svært glad i de to dagmamma-ungene jeg på den tiden passet. Den var skrevet mens alle i familien min levde, og jeg trodde det skulle fortsette slik i mange år til. At livet skulle følge "normal" og gjennomsnittlig prosedyre. Jeg tok innmari feil...

Melodien husker jeg, men dette er hva jeg husker av teksten... husker det var noe med å våkne og ta en kopp kaffe... men resten er borte. Jeg begynner midt uti andre vers

"... det hæng eit bilde på væggen, av to onga æ e gla' i - og æ tænke godt at det e ny dag.
Ref.: Det e godt det e ny dag, det e godt det e ny morgon. For min Jesus sa, æ e me dæ kvar dag. Det e godt det e ny dag.
3. Livet har mange sia, ein morgon kain vær så mangt, men æ e rik, æ kain lægg ned mitt eget liv, - og levva for ainner i dag.
 Det e godt det e ny dag, det e godt det e ny morgon. For min Jesus sa, æ e me dæ kvar dag. Det e godt det e ny dag.

Nå sitter jeg her snart 30 år senere og tenker, hm det var jammen en fin melodi. Så farlig det er å skulle leve for andre, dersom ikke Jesus er den som styrer og holder i trådene. Det finnes så mye menneskelig misbruk og utnytting i kristne kretser, og selvsagt skjer det "i Jesu navn"... men nei, det er slettes ikke i det navnet slike ting skjer. Jesus utnytter eller misbruker ingen. Jeg blir så innmari sint innimellom når jeg hører om misbruk av ulik slag i kristne sammenhenger. Seksuelt misbruk er en ting, men å tyne penger av fattige ved å skape skyldfølelse eller å presse folk til å bruke all energi, og fritid og også en del av natten til å "arbeide for Guds sak" som mange kaller det, er misbruk i aller høyeste grad. Det har tatt meg så mange år å gro... det har tatt så mange år og kunne tenke på Jesus uten å bli kvalm...

Jeg føler jeg stavrer meg frem som på krykker, delvis knust, delvis sammengrodd, litt skjevt, litt betent noen steder... og allikevel så kan jeg våkne fredfull og med iver og kjenne: Det ER godt det er ny dag. Jeg putter livserfaringen min, og min nyforelskelse i Jesus i dagens "håndveske"  og lirker beina ut av sengen med mindre smerter enn i går. Jeg er ingen verdensmester, men jeg mestrer min verden. Og det er for meg godt!

Krabbeprat...

En liten videosnutt der jeg og de små strandkrabbene har en slags passiar... Joda et deilig sommerminne. Litt klumpete å sitte på huk med kamera i en hånd og krangle med krabbene om torsken med den andre hånden. Men alt går -på en måte.

Surt, søtt og litt salt.

Det er ikke til å tro. Jeg som var så(ååå) ferdig med blogspot er tilbake i god tro og med høye forventninger om bedre funksjonalitet en sist jeg var her. Blanke ark og kjente fargestifter skal formodentlig bli bedre å jobbe skrive med, slik at det blir mer tid til det som er gøy, nemlig skrivingen, og mindre tid til knoting. Jeg ga rett og slett opp og flyttet hit. Just like that.  Jeg har sikkert gjort en hel haug med feil, der jeg bodde før, men skit au. Jeg skal nok klare å rett ryggen igjen fortere enn svint. Å lage egne hjemmesider på eget domene, det får jeg til, men å få en skarve blogg på eget domene på wordpress slik jeg vil ha den til en velfungerende hverdag, det fikk jeg altså ikke til. Joda fikk til bloggen og slik, men ikke slik jeg ville ha den, med annonnseenheter mm. Uggabush.  Kanskje en annen gang. Vet ikke.

Det er iallefall slik nå og mitt behov for å få til ting slik jeg vil, er relativt stort. Jeg håper bare at nå når jeg har ny plattform her inne, så vil også komentarfeltene fungere slik det skal. Forrige gang jeg holt hus på blogspot, gjorde de ikke det. halve moroa er jo kontakten man får med leserne. Hvis ikke kommentarfeltene nå funker, lover jeg å bli sur. Helt sur. Og det er faktisk ikke ofte jeg er.  Jeg truet min yngste sønn (19) med å bli sur i julen da jeg tapte for 8. gang i løpet av noen få dager, med å bli sur hvis jeg ikke vant denne gangen. Han bare lo av meg og sa, "mamma du får ikke til å bli sur, du bare prøver og så varer det 20 sekunder, og det er det hele".  Sukk, jeg skjønner jeg trenger trening i det. I suring. Eller et surhetsregulerende middel. Men et er sikkert, jeg skal jeg kanskje ikke være lei meg for min manglende surhetskompetanse. Mulig det kommer med årene.  

Det søte med å komme tilbake til kjente blogmarker, uten at det har gått mer enn et år, er at jeg er kjentmann. Jeg kan manøvrere meg rimelig ryddig i terrenget, uten at jeg bruker hele dagen på å finne fram. Det gjenstår bare et par små søte ting... og så vips så skal blogging igjen bli en dans på lette bølger... Det er bare å ta rev i seilene og la innleggene strømme salte og fine som nytrekt torsk, krabber og spekesild. Her skal blir litt for enhver smak må vite. 

En ekte fiskeselfie... solbrend og lukkeleg...tatt i Mjosundet på nordmøre etter noe kast med stanga fra land.
 (du aner ikke hvor vanskelig det er å ta en selfie med mobilen, mens du balanserer 11 småfisk på en
random pinne, uten å vaske seg på fingrene først... Bare prøv!