Å våkne med en sang

Jeg har en gave, en evne om du vil, eller et stille språk. Jeg har hatt det slik i mange år, kanskje hele livet. Men jeg har ikke alltid forstått det. Det er bare som voksen jeg har vært klar over det og har evnet å hente mening fra det. Gaven er at en strofe (eller strofer) av en sang dukker opp i min bevissthet på en 'annerledes' måte. Ikke slik som når du får en sang på hjernen, ufrivillig og anmasende. Men mer som en liten boble av musikk som stille stiger til overflaten av min bevissthet og lar seg bli synlig i hjørnet av mitt sinn. Om jeg er travelt opptatt og står i støyende situasjoner, kan den likevel komme igjennom. Det er som som om sangstrofen blir sendt på en annen bølgelengde, en annen frekvens eller kanal. Det er som om innsiden min "bare vet" at det finnes et underliggende budskap, en beskjed om du vil, i den lille strofen. Men noen ganger kan det ta lang tid før jeg "hører etter" fordi fokuset er på noe annet. Selve budskapet til meg, har gjerne ikke noe med resten av sangen å gjøre.

Å høre etter betyr for meg å ta det på alvor. Tidligere da jeg ikke var klar over at disse "gjentagende" strofebitene fra en sang hadde et budskap, ga jeg det heller ikke noe oppmerksomhet. Jeg trodde det var bare en sang som hadde hengt seg opp, slik som et fengende refreng kan gjøre. Etterhvert har jeg lært meg at det kan være fra et hvilken som helst fragment i sangen, og melodien behøver ikke være spesielt fengende engang. Det er teksten som er av betydning, Fordi den "snakker" til meg og meddeler meg et underliggende budskap, som er meningsfullt for meg i den situasjonen jeg står oppe i.  Det høres sikkert litt rart eller kryptisk ut for andre, Men jeg vet at det er flere som har det som meg, og at andre, kanskje du, har det på andre og lignende måter.

Om det er Gud eller vår underbevissthet som kommuniserer med vår bevissthet når dette skjer, skal jeg ikke jeg gi deg svar på. Men jeg trodde før at det var en del av meg selv, altså underbevisstheten min som hjalp meg å prosessere livet. Og selv om underbevisstheten er fantastisk, og har evne til å nå dyp av menneskesinnet som vi ikke kan nå med aldri så mye "mindfullness",  så har jeg erfart gjennom dette å finne visdom som lå utenfor min personlige mulighet til å forstå sammenhenger, og konsekvenser. Senere når jeg har anerkjent at jeg er i Kristus, forstår jeg at Guds Ånd, gir ut slike gaver og bruker mange veier til å kommunisere med oss. Gud kjenner oss hver enkelt og taler til oss slik han vet at vi forstår. Det er hans Ånd som bekrefter det i meg, når jeg "bare vet at jeg vet." Jeg er klar over at det finnes mange forklaringsmodeller på slike erfaringer, og jeg selv har forfektet andre, fordi jeg ikke ville anerkjenne Jesus som eneste vei til Gud, men når jeg la fra meg behovet for å ha rett, kom sannheten innefra, som en stille bris, en mild viten av trygghet og fred over min forstand. Bitene falt på plass, på en helere måte enn før.

Så dagen i dag startet med at klokken ringte kl. 07.00, og jeg trøtt som en dupp stavret meg opp. Allerede da jeg stakk foten inn i det første buksebenet hadde denne strofen sunget inn i mitt hodet tre ganger og jeg visste at jeg måtte finne ut hva teksten var. Jeg visste det var fra en Disneyfilm, jeg ikke har hørt på flere år, rett og slett en barnesang, men jeg har nok bare hørt den på engelsk og aner ikke hva teksten er. Så jeg googlet og fant den på youtube... and the lyrics of course...hva budskapet er for meg, skal jeg ikke skrive om her, for det er uinteressant for andre, tror jeg, og handler om noe som er viktig for meg.

....Can you paint with all the colors of the wind....

Jeg skulle ønske at noen gjorde meg oppmerksom på denne gaven tidligere. Nei, selvfølgelig kunne ingen se at jeg hadde dette i meg, men ved å berette om egne gaver, kan bevisstheten vekkes i andre. Å lære å tro på det som finnes i oss er ingen lett skole. Det handler ikke bare om kunnskap, det handler om livskompetanse, om mot til å se bortenfor det åpenbare.

Jeg er så takknemlig for gaven min. Jeg har nok et mer bevisst forhold til sangtekster enn folk flest, siden jeg skriver sanger selv og teksten er aldri likegyldig for meg. Det var faktisk en strofe fra en Åge Aleksandersen-sang som virkelig tydeliggjorde denne gaven for meg. Jeg hadde slitt i flere uker med å fullføre en skriftlig oppgave og stod bom fast. Jeg var litt desperat og en strofe gnog i meg. Til slutt var den strofen så presserende i sitt "fremmøte" at jeg stilte meg foran cd spilleren og spilte den ene strofen om og om igjen minst et dusin ganger... Jeg kjente teksten, men fikk ikke tak i det underliggende budskapet. Men plutselig, der kom det! Eureka! Med ett visste jeg hvordan jeg skulle løse resten av oppgaven. Denne oppgaven ble forresten til en historie som er blitt brukt i mange sammenhenger og av flere enn meg. Den er full av metaforer (lignelser) og åpner fremdels i dag, over ti år senere, ny dybder av livsvisdom for meg. Fascinerende å tenke på. 

Hvis vi tenker på oss selv som et land...

 så sitter kunnskapen i hodet, 

og vil gjerne regjere som konge, 

men visdommen bor i sjelen, 

skaper landet og veileder folket.