Det voksende jødehatet - vår tids 'anerkjente' rassisme?

Da jeg var barn... lærte jeg om at 6 millioner jøder var blitt drept under 2. verdenskrig. Det var (og er) et tall som jeg nesten kan forestille meg dersom det er snakk om penger. Men bare hvis jeg gjør det om til hus, en bedrifts produksjon, eller til en diger luksusbåt... Men ikke dersom jeg tenker på 6 millioner kronestykker... 1000 kronestykker kanskje, men nei, jeg vet ikke hvor stor dunge ett tusen kronestykker ser ut en gang. Det er for mange enkelt-stykker til at bildet kan dannes i forestillingsevnen. Det blir 6000 slike tusen kr dunger med individ... med kvinner, barn, spebarn, gamle, bestemødre, kjærester, mammaer og pappaer, veslejenta, lillebror... ufattelige dunger med mennesker av en enkelt etnisk rase. 6 000 000 jøder torturert og drept og min verden lot det skje.

Mine foreldre var tenåringer under 2. verdenskrig. Historien er ikke så innmari langt borte. 70 år... for de av oss som får lov til å leve og snakke.

Da jeg var barn, altså på 1970-tallet og først på 80, lærte jeg også en annen ting. Jeg lærte at det fantes mennesker som nektet å tro at det var sant, som påsto at det var løgn at 6 millioner jøder var blitt transportert til arbeidsleirer og gasset ihjel, sultet i hjel, skutt, slått, drevet medisisk forskning på til de døde. Jeg kjenner ennå den måpende kjeven min henge som et uttrykk på vantro, over hvor grenseløst blind og dum det gikk an å være i en tid der det fantes aviser, tv, radio, biblioteker og butikker fulle av bøker og "alle" kunne lære seg å lese. Jeg gikk i småskolen og kunne ikke forstå menneskenes blindhet.

Bildet er hentet fra en artikkel i Aftenposten i går.
Jødestjernen har blitt tegnet med sprittusj 15 ganger på ytterdøren,
uten at politiet har gjort noe etter anmeldelse.  

Jeg vet ikke om jeg har fått lukket munnen ennå. Et sted inni meg gaper jeg uforstående fortsatt. Spesielt når jeg leser slike artikler som jeg gjorde i morges. Artikkelen omhandler saken som Uppdrag Granskning på SVT tar for seg, der en en svensk lærer må gi opp jobben etter år med trakassering,

Historien skjer nå i vår tid, i Malmø. Sverige. Og de får lov. I min tid. Får folk lov til å trakassere andre raser, uten at noen griper inn. Jeg anbefaler at du leser artikkelen.

I går var det Den Internasjonale Holocaustdagen til minne om de 7000 gjenlevende fangene som 27. januar 1945 ble befridd fra Auschwitz. I vår tid  møter Israel og jøder som folkegruppe forakt og avsky ikke minst pga Palestinakonflikten. Det er liksom anerkjent å hate Israel, fordi vi i en årrekke har blitt propaganda-foret med pro-palestisk "informasjon" uten å omtrent merke det. Holdninger mot Israel har blitt flasket inn så å si, sammen med ettermiddagskaffen i dagsnytt og i aviser. "Vi er da ikke nazizter heller..." Nei, det er vi ikke. Men å avsky et helt folk som sloss for sitt land, det er liksom greit?

Hverdagsrasismen har fått ny kjole. Er vi for blinde til å se det? Var mennesker som levde på 1930 og 1940 tallet så mye "dummere og blindere" enn det vi er i dag, slik at de blindt lot masseutryddelsen av jøder skje? nei, det fins ingen grunn til å tro det. Hva foregikk i de ulike lands kulturer på den tid, noen tiår FØR det skjedde. Hva gjorde et slikt verdenssvik av en liten nasjon, mulig?

Å aldri glemme betyr ikke bare å huske. Det betyr å FORSTÅ både det som skjedde da, og det som skjer nå. Hvis vi ikke gjør det, har vi allerede glemt, fordi vi distanserer oss fra det som om det ikke angår oss. Og jeg må spørre:  ... er det det som har skjedd? Har vi glemt, også her i Norge?