Favorittjulepynten

I dag fikk jeg endelig tent andre, tredje og jammen fikk jeg ikke med fjerde adventslys også. Nei jeg er ikke kommet fullstendig ut av telling, men av tåkelagte årsaker, stoppet adventslystenningen, fullstendig brått og hensynsløst opp, like etter tenning av første lyset. To og en halv uke gikk og lysene stod der for seg selv, mørke til sinns. For å rette opp det hele, ble likegodt alle lysene tent i dag, samt  at jeg endelig fikk satt fyr under kongerøkelsen. I kveld luktet det virkelig jul i stua! Ikke rart forresten, det var jo litt ekstra stas i dag, siden eldstegutten kom hjem. 

Favoritt-julepynten min fikk også sinn plass på stua og det var jammen meg ikke en dag for tidlig. Den pleier å få æresplass fra den 1. desember, så du skjønner her sklir vi sidelengs inn i julefeiringen. Favoritten er en snøkule med spilledåse. 

Jeg gleder meg som et barn når jeg tar den frem. Det er høyst sannsynlig tåpelig for en fryktelig voksen dame og bli så barnslig begeistret for slike småting. På den annen side, er det like gjerne fantastisk å ha evnen til å glede seg over slikt. Jeg er sannsynlig privilegert. Slike privilegier er så fine for du kan faktisk velge og dyrke dem frem selv. DU kan selv dyrke frem evnen til å glede deg over småting i livet. Glede er ikke en følelse du ikke kan påvirke. Glede kan oppøves, og fremprovoseres. Og det er ikke supervanskelig engang. 

I hjørnet, oppå bestemorbordet, ble gyngestolen plassert. Der skal nemlig Blodguri sitte. Blodguri er en nissekjerring i røde klær, søt utenpå og tøff inni. Jeg tørr nesten ikke tenke på hva den kjærringa kan finne på... Hun lar seg ikke knekke så lett. Derfor satte jeg henne til å passe på nøttene. 

Blodguri har ikke vært hos oss i så mange år, men har tross alt blitt en del av julefamilien. Hun er overlykkelig over å ha fått tildelt gyngestolen som eldstegutten har laget, og passer den som sitt domene og revir. Det er ingen som ypper seg mot Blodguri, så hun får nok ha stolen for seg selv, uansett hvor mange nisser, tusser og troll det skulle dukke opp i julestua....

Sviblene har begynt å svime litt og er lettere skjelven i beina. Men de står oppreist og velduftene så lenge de kan støtte seg på hverandre. Felleskap er viktig på så mange slags vis. Det er så mye mer vi kan greie nå vi står sammen og faktisk støtter hverandre.

Til deg som ikke er i rute med juleforberedelsene vil jeg si; Du er ikke alene. Gled deg over det du får til og rekker. Det finnes ikke andre oppskrifter på hvordan forberede julen, enn den du selv bestemmer skal råde for deg. Vær varsom så du er sjef over juleforberedelsene og at ikke juleforberedelsene bestemmer over deg. Advent er kos!