Jeg kan være litt Donald i hue noen ganger.

Mens folk flest har sine julestuer ferdig vasket, pusset og pyntet, sliter jeg fortsatt med å vite hvor jeg skal putte ting etter innflyttingen. Med lettere sjokk oppdaget jeg i går, at dagen i dag skulle hete den 20. desember, og jeg hadde virkelig behov for å legge all min fornuft inn i håndteringen av det snev av panikk, som fulgte i sekundene etter innrømmelsen. Det er et hav av forskjell mellom de juleforberedelser jeg gjorde som ung pliktoppfyllende husmor og de jeg idag gjør som middelaldrende  voksen kvinne. Istedet for å gå i fotsporene til de god voksne damene som gikk før meg, lærte jeg meg tidlig å frigjøre meg fra tradisjonene, slik at jeg var fri til å bruke tradisjonene slik jeg hadde glede av, når det passet best for meg. Når de ikke passet, gjorde jeg bare noe som passet bedre og til beste for alle i huset. Det har spart meg fra mye hodebry, stress og mindreverdighetsfølelse. Ikke alle juler passer inn i det tradisjonelle julemønsteret. Det har alle separerte og skilte med barn som feirer annenhver jul hos far og mor erfart. Eller når barna er blitt så selvstendige at det ikke lengre er en selvfølge at de kommer hjem til jul. Vi kan jo prøve å skape julen slik vi husker den; med glitrende stjerner og knitrende snø, men uansett hvor hardt vi prøver, blir ikke det samme. Det beste vi kan gjøre er å følge tiden, med dens ulike livsfaser.

I går fikk jeg hengt opp farmorklokken på veggen og det føles bra. Jeg husker ikke hvor jeg har pakket pendelen, men kjenner jeg meg selv rett, så har jeg pakket den på en trygg og ikke minst LUR plass. Jeg legger gjerne ting på lure plasser slik at de ikke skal bli skadet under flytting eller komme bort. Eller for at jeg skal huske hvor jeg har lagt det (!) Tanken er god, men den fungerer ikke i det virkelige liv. De "lure" stedene jeg velger er så lure at jeg ikke kan huske det selv engang. Jeg kan være litt Donald i hue noen ganger. 

Tradisjon er som lure tanker, de er supre i seg selv, men fungerer ikke alltid i det virkelige liv. Når vi går slavisk etter de, uten å se på de reelle omstendigheter og hvordan virkeligheten utfolder seg rett foran føttene våre, kan vi fremstå som temmelig "Donald i hue" uten at vi er villig til å innrømme det. De ulike kirkene i Norge (tilgi meg generaliseringen som sikkert kan oppleves urettferdig), har gjennom årrekker fulgt tradisjon på en slik måte at de blir litt "Donald i hue". Læresetninger og dogmer tjener ikke til folks frelse, helbredelse eller åndelige oppvåkning, men heller til å perservere (bevare) og hermetisere det som blir forkynt. Jesus hermetiserte ikke noen ting. Han var det levende vann som strømmet frem til menneskers helbredelse, frelse og oppvåkning. Han brukte ikke tradisjonen for å holde liv i noe, fordi han VAR og fortsatt ER selve livet. Du kan ikke perservere en elv. Du kan ikke hermetisere Jesu levendehet i religiøse læresetninger. Hvis vi prøver på det, blir vi virkelig Donald i hue.

Gud vet hvem vi er. Det finnes nåde for den som ikke opphøyer seg selv, men bøyer sitt hjerte til Guds sannheter, og gir Gud rett i sitt indre. Vi trenger ikke være noe i nærheten av perfekt. Vi trenger bare å være villig til å tro og ydmyke oss for Gud. Ikke for tradisjoner eller gode idèer, men for Jesus som den eneste veien til Gud. Han har lovet å være med oss uansett, alle våre dager, så lenge vi overgir oss til han. Noen bruker Jesus som en slag sikkerhets-paraply som skal redde dem fra helvete. De sier de tror, men lever ikke etter det han lærer oss. De tror at tradisjon kan frelse dem. Det er ikke sannt. Det er kun troen på Jesus Kristus, og at han døde i stedet for oss til soning, som kan frelse oss. Uansett om du tøvler og tuller på andre områder, om du leter og snubler, om du prøver og feiler, så ikke gå feil på dette området. Ha din sak i orden med universets skaper. Ordne din sak med Gud. Det er det viktigste valget et menneske kan gjøre.

Donald i hue eller ikke. Det finnes ingen som elsker oss så høyt som Gud var far i himmelen og hans sønn Jesus Kristus som ga seg selv for oss! Han er verd det! Han er så totalt verd det; Om du ikke har gjort det før, eller om du trenger å gjøre det igjen: Gi ditt liv til han nå! Han vil svare deg. Han venter på deg med åpne armer.