Kveldene er allerede blitt lysere her i Vestfold. Adskillig lysere. Jeg begynner å tro på vår igjen...
I det jeg går hjem fra en venninne i kveld, iført tynn anorakk, skjønner jeg at våren er lengre unna enn det jeg håpet på. Stjernehimmelen er også innmari langt unna, men samtidig innmari klar og vakker. Luften som er uten bevegelse, biter meg i kinnene. Orion stirrer ned på meg som om han har ventet på at jeg skulle gå hjem...
Men jeg hadde det ikke travelt. Jeg har storkost meg i sofaen sammen med min strikkende venninne. Hun har sittet der flere uker med gips på foten og må sitte litt til. Så der sitter vi litt, begge to og strikker. Hun hadde nemlig den riktige oppskriften på tova-tøfler som jeg har vært på utkikk etter en tid. Nå er den min, og jeg er igang med Fritidsgarn fra Sandnes og halvvonde tommeledd. Tøfler på pinne nr.6... dette kan jeg greie. Og når jeg har masket meg ferdig, vil vaskemaskin og grønnsåpe hjelpe meg den siste biten. Tovingen skal nok gå som en lek med min nye 40 cm brede Hoover...
Tenk at jeg har en Hoover. Det var det mammas vaskemaskin het, da jeg gikk i småskolen. Og senere da jeg var eldre, kom gruppen som får det til synge inni hodet mitt et sted... "Jeg heter Harry, Harry Hoover..." (Vazelina Bilopphøggers, var kanskje mer et fenomen, enn en gruppe.) Det er lenge siden jeg har tova noe. Med vilje.
Ennå tar kulden om nettene tak i gulvtemperaturen i leiligheten, og slipper den ikke før langt utpå ettermiddagen. Det skal bli fint med tovatøfler. Jeg liker ikke å fryse. Stjernene følger meg hjem og jeg låser meg inn i leiligheten. Det er mørkt og varmt der inne. Men fremfor alt trygt. Pianomannen har slått av lyset både i gangen og stua. Det gjør ingenting. Jeg drar fingrene sakte over lysbryteren som om jeg ikke er sikker på om jeg vil bryte det lune mørket, og tenker at det er deilig med gåavstand til noen man kjenner. Et aldri så lite privilegium.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar