Blir du mett av å se på dette bildet?

Blir du mett av å se på dette?   Bildet er lånt.

Det var et dumt spørsmål, tenker du kanskje. Og du har helt rett. Det er et dumt spørsmål, hvis vi tenker bokstavelig og fysisk. Derimot dersom vi ser på det en gang til, men nå som en metafor for ikke-fysisk mat, så gir det plutselig mening. Mye mening.

De fleste mennesker tror på at vi er mer enn bare kjøtt, bein og blod, sener og brusk, men tenker du på at ditt ikke-fysiske menneske også trenger næring? Sunn næring? Vårt sjelsliv får mat, gjennom det vi leser, hører, ser på tv, hører på mp3 eller cd, leser i aviser, prater med naboen, går på kino, leser bøker, er med i sangkor, en avslappende kveld med venner ute på byen, feiretur til andre land, gjennom jobben, på hyttetur, laksefiske, quilting og masse fine ting vi fyller livet vårt med. Alt dette er mat for sjelen og det er kan være godt eller ikke fullt så bra. Det gjelder å finne en balanse mellom de ulike formene for input. Vi vet å gi sjelen vår mat, og vi kaller det sosial omgang, eller adspredelse. De fleste av oss kjenner at nå er det nok tv-titting, nå er det på tide å smette på oss skiene og komme oss ut i skogen. Det handler ikke bare om fysisk aktvitet, det handler like mye om helheten av opplevelsen. Kropp & sjel hører sammen og gjør oss til sunne balanserte mennesker når vi tar vare på begge deler. Alikevel kan vi oppleve å ikke være helt på plass i oss selv og kjenne behov for noe mer. Dette behovet for "noe mer" prøver vi av og til å dekke med mer tv titting, eller enda mer trening, eller et par tre alkoholenheter, fordype seg i faglitteratur, spise noe, være over normalt nysgjerrige på hva naboen holder på med, fordype oss i kunstneriske uttrykk... rekken av hva vi kan finne på for å dekke vårt indre behov, kan gjøres uendelig. Men dersom vi ikke gir oss selv den næringen vi trenger, vil sulten fortsatt være der. Vi blir nesten "umettelig", fordi vi ikke greier å gi oss selv riktig mat, i vårt innerste menneske. Så hva er greia?

"Min mat er å gjøre det han vil, han som har sendt meg, og fullføre hans verk." svarte Jesus til disiplene sine da de ba han komme og spise. (Joh.4.34) Jesus var et menneske slik som du og jeg, da han gikk her på jorden, han var sann Gud og sant menneske. For å være et sant menneske, må du være i en kropp som trenger mat, oksygen, vann, varme, omsorg.. en kropp som trenger å gå på do, sove, arbeide, prompe, hvile, spise... ok du har bildet. Alikevel så hadde han også annen mat han måtte "spise", og som faktisk var viktigere enn å spise mat. Det han prioriterte foran det fysiske måltidet, var å gjøre det han vil som hadde sendt han, altså å gjøre det Gud ville han skulle gjøre. Jeg tror det ligger et enormt forbilde i denne fortellingen. Dette er ikke en metafor, det er historien om hva Jesus konkret gjorde. Han gjorde det som Gud hadde pålagt han å gjøre, og han lot det fysiske måltidet vente. At Jesus deltok helt og fullt i måltider, vet vi utifra det som står i bibelen. Han var faktisk oppriktig bekymret når folk ikke hadde mat og mettet flere tusen mennesker flere ganger. Men hans prioritering var klar. Den åndelige maten først.

Jeg lærte i ungdommen at vi mennesker: 'er en ånd, som har en sjel, og som bor i en kropp'. Jeg tenker at det kan vel være en riktig formulering, selv om jeg ikke føler meg komfortabel med den måten å definere meg selv på. Den føles fremmed for meg, fordi jeg opplever meg som en helhet, mer en adskilte deler av et hele. Jeg kan ikke påvirke en av delene uten at det påvirker de andre. Men jeg har ingen bedre definisjon, og jeg tror fullt og fast på at jeg har en kropp (!) og at jeg har en sjel (= følelser, tanke/sinn og vilje) og at jeg har eller er en ånd. Og jeg erfarer at dersom jeg ikke gir min ånd mat, så er jeg ikke tilfreds. Hva er denne åndelige maten? Er det å lese i bibelen, gå på møter, be, lovsynge... hva er min åndelige mat?

Jeg har ca en halv hyllemeter, med kokebøker. Jeg har en kvart hyllemeter med bøker om hvordan spise sunt, hva som er bra for kroppen og hvordan mat også kan være medisin. Jeg har trampoline, treningssykkel, pilatesball, vanlig sykkel, rollerblades, ski, skøyter, fjellsko, joggesko... Jeg har masse  som gjør at jeg kan ta vare på kroppen min og jeg har bøker som kan fortelle meg om hvordan jeg kan ta vare på sjelen min, eller som direkte inspirerer utfordrer eller tilfredstiller meg på et sjelelig nivå, selv om jeg foretrekker lydbøker når det kommer til skjønnlitteratur. Jeg har musikk, og materialer til kreative utrykk... jeg har lett tilgang på hvordan jeg skal ta vare på sjelen min. Men hva med den åndelige biten av meg?

Mange kristne har jeg hørt, har påstått at det er gjennom å lese og be at vi får åndelig mat. Men det holder ikke! Du blir religiøs av bare å gjøre det. Det er rett og slett ikke nok! Du må nemlig høre hva Gud sier, OG gjøre det han sier til deg, skal du bli åndelig mett. For meg holder det ikke å lese masse i bibelen. Selv om jeg leser mye, og studerer den grundig bare fordi jeg simpelthen elsker å gjøre det. (Det er sant) Det holder heller ikke å gå på møter, selv om det er fint med flott lovsang, og herlig å møte mine trosvenner. For meg holder det ikke å synge lovsanger hver dag, selv om jeg faktisk gjør det, og dikter ofte nye strofer når jeg synger fra hjertet og kjenner takknemlighet til Jesus. Jeg blir glad av å gjøre det, men det tilfredstiller ikke min ånd i det lange løp. Jeg må nemlig først og fremst gjøre det han vil, han som har kalt meg... Jeg opplever at disse tingene der jeg søker Guds kunnskap og Guds felleskap gjennom bibel, bønn, lovsang, og felleskap med andre troende, ikke er noe jeg gjør for å få kontakt med Gud, eller noe jeg må, men som oppleves naturlig fordi jeg allerede har kontakt, og den relasjonen kommer til utrykk på flere måter. For eksempel i form av glede (sang), lengsel etter mer (bønn) nysgjerrighet (bibel) og lyst til å dele med andre (møter).  Det er helt på trynet å tro at man må gjøre disse tingene for å tilfredstille Gud. Det er rett og slett en renspikka løgn som djevelen har fått mange mennesker til å tro på. Å leve med Jesus er ikke en ytre form, det er et indre liv. Dette kan komme til uttrykk på mange måter. Ikke tro at måtene/metodene er veien. Jesus er veien, han er det som vårt liv springer ut fra.

Jeg har forsøkt å gjøre det andre mennesker har sagt. Fordi jeg trodde de hadde rett. Noen ganger hadde de rett, men andre ganger hadde de feil. Jeg har forsøkt å gå i fotsporene til andre mennesker som jeg har beundret eller hatt tillit til. Som åndelige barn, er det en fin ting å gjøre. Men så opplevde jeg at de fleste av disse menneskene i grunnen ikke var annet enn åndelige tenåringer, som hadde stoppet opp i sin åndelige utvikling og visste ikke veien de skulle gå selv. 40-50 og 60 årige mennesker som fortsatt lever i en åndelig trassalder og nekter å bøye seg under Guds forordning, fordi de engang ble såret av andre mennesker. De klamrer seg til sin vaner eller sine ritualer, og spiser usunn åndelig mat fordi de ikke vil gjøre det han som har kalt dem, har bedt dem om. Det er alvorlig å få en åndelig spiseforstyrrelse. Det går på livet løs! De er overhodet ikke i stand til å bli åndelige mødre og fedre, uansett hvor gamle de fysiske kroppene deres er.

Grunnen til at jeg velger å skrive så rett fram om dette, er at jeg har gått i samme grøften selv. Jeg opplevde flere åndelige og sjelelige ja, endog fysiske overgrep av mennesker som skulle være mine åndelige veiledere. Jeg måtte rømme alt som het kristent menighetesliv i flere år, for å kunne orke å fortsette å leve. Sakte men sikkert ble jeg litt etter litt tatt hånd om av andre, både ikke-troende og troende, samtidig som jeg søkte mot sannheten, men jeg orket ikke andre kristnes befalinger eller dogmer tredd nedover hodet på meg. Det gjør jeg fortsatt ikke. Jeg hater det, fordi det kveler det livet jeg har på innsiden. Jeg var så såret at jeg ikke orket høre noe om Jesus i det heletatt. Jeg var knust i min Ånd. Jeg følte meg som blødende hakkemat på innsiden i mange år. Men etter 16 år var jeg faktisk grodd litt sammen, og lengselen etter å leve i Guds plan for mitt liv og leve det Guds hadde kalt meg til, så sterkt, samtidig med at avstanden til kristen kulturen så stor, at jeg våget dette: Jeg våget å tro at det var til sånne som meg Jesus hadde kommet. Til slike mennesker som ikke har annet igjen enn håpet om en kjærlig og ekte Gud, som frelser den som vil tro, ikke den som har alle svarene... Så jeg bøyde mine knær for Gud, og overga meg til han og valgte å stole på han. Men jeg bøyer ikke mine knær for religiøse menneskers lære! Måtte Gud fortsette å bevare meg fra religiøst hykleri! Takk og lov for at Gud ikke er en religiøs Gud, men en levende Gud full av kraft, visdom og kjærlighet. han er suveren! Jeg må bare elske han, og mitt hjerte ler bobler-av-glede mens jeg skriver dette! :D

Du vet at når man begynner å bli frisk, så får man matlyst. Å bli åndelig frisk er å få åndelig matlyst. Jeg har hatt sunn åndelig matlyst siden jeg bøyde knær og bøyde meg for Jesus for tre år siden. Jeg skjønner i ettertid at Gud aldri slapp meg, i de vonde årene, men jeg trodde jeg hadde forlatt han og var utenfor hans rekkevidde på den tiden. Jeg hadde lært feil, og det fikk store negative konsekvenser. Jeg trodde at Gud hadde snudd meg ryggen fordi jeg ikke maktet å gjøre det som ledelsen i menigheten sa, og forventet i ett og alt. Jeg trodde jeg var fortapt, og du vet hva som skjer dersom du tror en ting; -du lever etter det. Men den indre lengselen drev meg videre. Guds nåde driver oss videre. Den driver oss mot Guds vilje. Den driver oss og leder oss mot det som Gud vil for oss alle nemlig å gi oss fremtid og håp. For det er det han vil. Men han må få lov til å lede oss utifra det han vet er best for oss, i det lange løp. Fordi han vet bedre enn vi. Han har oversikten.

Vi trenger skikkelig åndelig næring. Hvor finner vi det? Vi kan ser på Jesu eksempel. Han var sammen med sin far i ensomhet og søkte hans vilje. Etterpå var han sammen med mennesker og gjorde Guds vilje. Dette var hans åndelige mat. Men han trengte å bruke tid i ensomhet sammen med sin far i himmelen for å vite hva han skulle 'spise'. Og den fysiske maten kom i siste rekke. Jeg limte inn et bilde av en middagstalerken øverst i dette innlegget. Jeg tror at dersom vi som kristne ikke spiser åndelig mat ved å gjøre det vår far i himmelen forteller oss individualt hva vi skal gjøre, vil vi få en åndelig spiseforstyrrelse. Kansje har vi så mange sår fra historien som gjør at vi ikke våger eller makter å ta til oss næring. Men vi har en far i himmelen som kan helbrede vårt innerste, slik at vi er i stand til å ta til oss mat igjen. Bit for bit. Han er den som gir oss næring. Vi må bare våge å stole på han, litt etter litt. Vi trenger ikke å spise en hel hval. Vi trenger bare spise det han ber oss om. Det er ikke sikkert det er å sitte på møte år etter år, og høre om hva du muligens burde gjøre...

Visste du foresten at et av navnene til Gud, skrevet på originalspråket direkte oversatt betyr "den tusenbrystede"? Det høres merkelig ut, men beskriver en Gud som har feminine omsorgsevner og muligheter til å nære oss sunt og overdådig, langt utover det vi kan forstå. Han er mer enn nok for oss og vet hva vi trenger. Vi må bare ikke glemme at det er hos HAN det blir servert, og at dersom du ikke har en levende relasjon til han, vil du ikke kunne høre hva han ber deg om å gjøre. Å være Guds barn er ikke en teologisk, teoretisk livsanskuelse. Det er en sunn relasjon med han som vet bedre enn oss selv hva vi trenger til. Når vi gjør som han sier til oss, hver enkelt, der vi er, tar vi til oss og "spiser" åndelig mat. Å søke Guds rike først, er ikke bare en smart måte å leve på, det er en dyd av nødvendighet for vårt åndelige liv. Velbekomme!