Det er en velsignelse...

Det er en velsignelse i seg selv,

-å ha en god stol å sette seg i, når kvelden kommer
-å ha en kropp som har greid å utføre noe, i løpet av dagen
-å ha ledd, med en venn, diskutert med en annen og mestret noe du på forhånd ikke helt visste hvordan du skulle fikse,
-å kunne spise deg mett flere ganger i løpet av dagen
-å kunne drikke så mye vann du ville, og stå i passe varm dusj og ikke vær redd for å bli forgiftet om du gaper og svelger noe av det
-å kunne lese fra en bok, gjennom briller som hjelper deg å se
-å kunne synge akkurat det du ønsker
-å kunne vite at de du er glad i, har det ok
-å bo trygt og varmt
-å kunne kles på seg selv, og knytte på seg skoene selv
og sette på en maskin klær som lukter nyvasket og friskt etter et par timer...

Det er en velsignelse i seg selv og være levende i et fritt land, og kunne se, høre, smake, snakke, gå, skrive, surfe på nett eller lage sin egen mat. Og dette er bare noe av alle de tingene jeg kan. Jeg anser meg som meget rik og heldig. Ikke ene og alene fordi jeg har alt dette, men fordi jeg evner takknemlighet, og fordi det ikke er skyldfølelse som driver frem takken i meg, men gleden over å være til, og fornemmelsen av velstand som fyller sansene mine.

Jeg har hatt en del smerter de siste nettene og dagene. Slike smerter som napper etter motløsheten og hvisker med sin stemmeløse løgn: "Det nytter ikke håpe på bedring. Du skal leve slik resten av livet; begrenset, fanget i smerten." Og for et sekund eller fire, eller var det en halvtime i natt... jeg husker ikke helt, så trodde jeg på løgnen. Trodde på smerten som ikke dreper, men som suger livskraft og livsvilje ut av meg sakte sakte... Trodde på at "fordi jeg har slitt i 26 år, så finnes det ingen svar på mine søk om friskhet..." Jeg vil ikke lyve, jeg vil ikke være krampepositiv, Det er ikke som å være syk i to-tre uker, når noe er kronisk. Det er ikke som å gå med gips... det går over. Det at noe ikke går over kan få et menneske til å gå under. Det er en klo i kroppen, en klo i sjelen, det er et arr på netthinnen du alltid ser og kjenner...

Men å la være å gi opp, når legene har gitt opp, fordi de ikke makter å finne noe som hjelper... er ikke bare stort, det er bortenfor styrke. Og ja, det er meg selv jeg snakker om. Det er lett å ha tro for andre, når du slipper å utholde årelang pine. Men å stå midt i det, i alle år, og mestre det som friske mennesker nesten ikke gidder mestre, og alikevel stå. Stå enda noen år. Jeg står, og selv om jeg har villet falle om for å bare få hvile fra smerten en stund, men jeg sto, jeg har ønsket å gi opp, men jeg sto, jeg har hylt i trass, men jeg står fortsatt. Jeg hadde viljestyrek som ingen jeg kjente, og jeg brukte den opp. Noen påsto at det ikke gikk an. Men jeg vet med hver fiber i kroppen at det går an. Men da viljen var tømt, vrengt og vridd, sto jeg fortsatt. Ingen kan fortelle meg hvordan jeg skal mestre dette, for ingen har gått den veien jeg har gått. Og kanskje ingen har kunnet?

I kveld kjenner jeg på takknemlighet til meg selv og mine egen styrke og min formidable utholdenhet, fordi jeg ikke har gitt opp. Og for at jeg fortsatt evner takknemlighet, for at jeg fortsatt er full av liv og kreativitet, og evne til å tilgi andre menneskers uvitenhet og fordommer. I dag velger jeg å være rik enda en dag, fordi jeg er meg, og det er ingen som er akkurat som meg. 

Så tål meg, du som leser, fordi jeg er stolt av meg selv i kveld. Tål min oppriktige sannferdighet, fordi jeg evner å le av min skrøpelighet, men uten å le av meg selv. For i kveld er jeg bare takknemlig til meg selv, fordi jeg har hodt ut til nå. Hold ut smertene, vanskelighetene som fulgte med, mistroen og spydigheten fra de som skulle støttet meg da jeg trengte det. Jeg er et menneske som evner glede og takknemlighet mitt i smerten. Skulle jeg ikke være stolt av meg selv?

Jeg er stolt fordi jeg har ikke vært trofast til det som andre mennesker har ment jeg burde gjøre ut i fra deres ønsker og behov.  Nei! jeg har vært trofast mot meg selv, mot den som Gud har gjort meg til! Trofast mot det han før tiden ble til, planla for meg. Andre har fortalt meg at jeg ikke har vært trofast, og at jeg har sveket både Gud og mennesker, men må man ikke nettopp svike enkelte mennesker ønske, for å kunne være trofast mot kallet fra den høyeste? Jo, jeg tror jammen de til og med så på Jesus som en sviker, da han nektet å bli en jordisk konge. Han visste jo at han skulle jo bli konge i et usynlig rike. Kongenes konge.

Nå skjønner jeg hvorfor jeg ble så fascinert av en nøkkel som hadde en krone på toppen i går, og syntes den minnet om en premie. Jeg har vunnet min egen kamp. Jeg har stått og bestått, ikke hva mennesker har planlagt og tenkt, men det som Gud har planlagt og bestemt. For min storhet består ikke i å danse verdens "vellykkethetsdans," men å danse meg gjennom forventningenes vaskelige skog og ut på den åpne sletten som kalles frihet.  Hva så om jeg danser klumpete og haltende? Min frihet er min styrke, og min styrke er formidabel, for jeg kjenner han som la planen min, helt personlig. Jeg visste ikke hvilken styrke han hadde lagt ned i meg, før jeg fikk måle min utholdenhet i flere tiår med kroniske smerter. Han visste det hele tiden. Nå vet jeg også. Det heter ikke viljestyrke. Den kan nemlig tømmes og stanse opp. Min styrke heter glede og takknemligehet. Det er enkelte ting du ikke kan fake eller jukse frem. Det er de tingene som kommer innenfra og som springer opp og ut og skaper liv rundt oss der vi er.

Gud prøver oss ikke for å få vite hva vi er laget av. Han vet det allerede. Vi prøves så vi selv kan forstå hva vi er laget av. Det er faktisk en velsignelse. Det ser bare ikke slik ut mens det står på...