Å brygge på endring og føde lys.

Det er tider i livet da du bare vet at noe skal bryte løs... Som om selve himmelen ulmer av fødselsveer, og skyene ikke kan skjule sin svangerhet. Tider da ingenting er komfortabelt og naturen sukker og nynner på sanger som bare det dypeste dype i deg, gjennkjenner. Havdyp roper på havdyp. Din ånd svarer på Guds stemme, og gjennkjenner veene som et resultat av kjærligheten. Ikke den jordiske kjærligheten, men den uforståelige, den som tåler alt...

Når solens lys buldrer seg igjennom nattens skylag,
 og sender sin dag over mørklagt jord...

Ikke har jeg satt en plan for hva som skal komme, ikke har jeg notert ned en saksliste eller agenda for dette som skal bryte løs. Jeg vet nemlig ikke hva som kommer. Jeg kjenner heller ingen som forstår det. Bare mange som tror de har svaret på alt ... og som gladelig prater i vei om ting de ikke aner... Det er slik det føles når du bærer på noe som andre ikke kan se. Du - og sikkert tusenvis av andre...

I går satt jeg ved skrivebordet og noterte ned noen sanger. Jeg forsøkte å få en oversikt. Jeg ville så gjerne ha en følelse av kontroll... om enn aldri så liten. Men følelsen glapp mellom håndskrevne notater, klort ned med det skriveredkapet som lå for hånden da idèen kom, og datafilenes hyperstrukturerte mapper... Så jeg lot det være. Jeg enset ikke engang at himmelen skiftet farge og at solen i all sitt livslys, brøt igjennom på en slik måte at selv sirkus Arnardo falmet som en grå bakgårdskatt i skumringen. Ja jeg lot alt være, fordi jeg ikke kunne annet enn å vente. Vente på lyset. 

Vente på at Guds kraft også skulle bryte igjennom og spjære et hvert religiøst og kontrollerende system som ikke tjener til annet enn selvros. Det være seg hjemme i stua mi, eller i forsamlinger jeg skulle finne på å delta i. Og i denne venten, hadde jeg som veer sammen med himmelen. Og jeg tror englene sang, men jeg vet jeg gråt.

...og selv når dagen har ankommet, ligger naturen der, fortsatt i mørke
og venter på at lysets stråler skal gjennombore alle steder...

For selv som naturen kan se mørk og dyster ut, og jorden være som svett av sitt slit... så vet jeg at himmelen selv spenner stråler av sannhet og lys utover firmamentet, i det Guds barn i oppriktig lovsynger han som kalles Far - til alt. Det er ikke den sangen som du vanligvis hører i kirker og på bedehus. Det er ikke den sangen som du hører i karismatiske frimenigheter og nystartete ungsdomsband i kristen regi. Det er ikke noe av dette. Det er den gråtkvalte inderligheten som kommer fra dypet av menneskers indre, og stiger opp på ydmykhetens vinger... for så å berøre faderens hjerte. Han har hjertelag. Han har mer enn det. Han har nåde nok for alle. La oss flest mulig, synge denne sangen, om vi har sangstemme eller ikke, og sammen kalle himmelens lys ned til jorden. Vi trenger det. Som aldri før.    Komme Guds rike!