Uttrykket kom som et resultat av man i jobben alltid måtte søke mer kunnskap for å kunne gi den videre. Det var alltid noe nytt å lære og formidle, noe nytt å finne ut av. På en liten skole på landet med få lærere, måtte du stole på deg selv, det var ikke andre mange andre å spørre. Gjennom mine mange år som student, har jeg tydelig forstått at det er ikke alle lærere som tenker slik, dessverre. Uansett om de er av gammel eller ny sort. Men jeg har selv tenkt samme tanken man en gang, etter at jeg i voksen alder utdannet meg som lærer.
I tyveårene, da jeg var ferdig utdannet frisør, var jeg i en modningsprosess med bratt læringskurve. Det var mange store og krevende livshendelser i løpet av kort tid. På toppen av dette ble helsen en stor utfordring. Jeg ble tvunget til å tenke annerledes om livet, skulle jeg greie å henge med. Det var i denne krevende tiden jeg virkelig gjorde opp status quo, på flere områder, og gjennom det kom frem til denne beslutning: Jeg skal lære noe nytt hver eneste dag, resten av livet. Hvis ikke kan de bare breie på meg grusen. Uttrykket breie på meg grusen, som forøvrig er hentet fra en salmetekst jeg finner morbid, husker jeg fordi jeg skrev besluttingen slik, ned i dagboken som jeg brukte for å reflektere i. For ordens skyld; å breie på seg grusen betyr å bli gravlagt.
Bestemmelsen sprang ut av behovet for å finne mening med tilværelsen, både ved å utvikle meg som menneske og ikke akseptere stagnasjon som en naturlig del av livet. Jeg mener fortsatt, nå ca 30 år senere at stagnasjon er unaturlig for liv. Liv skal leves gjennom utvikling, ikke i stagnasjon. Det er ikke noe stress. Bare se på kroppen. Alle celler i kroppen fornyes i ulikt tempo, (bortsett fra hjernecellene som derimot skaper nye kontaktpunkter for å sette fart i sakene). En plante som slutter å vokse, dør. Stagnasjon er egentlig en form for død, eller inngangsdøren til døden. Det være seg mentalt eller emosjonelt, fysisk eller åndelig. Å være i live, er å utvikles.
Så hvordan gjennomførte jeg beslutningen og hva inneholdt den egentlig? Jeg var ikke lærer da jeg tok beslutningen, så det er sagt. Jeg var hjemmeværende husmor med dobbelt så mange småbarn, som hender. Jo det kunne være fra noe jeg leste, eller noe jeg så i et annet menneske, en ny matoppskrift, en annen måte å gjøre noe på, å se naturen på en annen måte enn før, reflektere på egne prosesser, kommunisere med en toåring, eller et menneske uten verbalt språk, ved å oppfatte (tolke) naturens tegn symbolisere og speile meg, å lytte til andre, selv når det de sa, ikke nødvendigvis var så interessant... Det handlet ikke om å lese mange bøker, eller holde seg oppdatert på et spesifikt område, selv om jeg etterhvert ble svært glad i biblioteket og var medlem i x antall bokklubber.
Som noen-å-tjueåring innså jeg at læring handler om en holdning jeg hadde til livet. Det kommer ikke så mye an på læreren som "underviser", men på eleven som søker lærdom. Det var også i tidlig tjueårene jeg definerte forskjellen mellom kunnskap og visdom for min egen del. Siden jeg innså at selv godt voksne ikke kunne forklare forskjellen på en forståelig måte, gjorde jeg det selv:
Kunnskap er enkelt, det er å vite noe om noe. Det er informasjon, viten, intellektuell kjennskap. Kunnskap er ikke forbeholdt erfaring eller evne, selv om begge deler er en fordel. Visdom er ikke synonym med kunnskap, slik enkelte tror. Det er heller ikke en motsetning til kunnskap, ikke en antitese. Visdom rommer kunnskap, men kunnskap rommer ikke alltid visdom. Jeg definerte visdom som evnen til å benytte kunnskap til noe produktivt, til noe som kunne skape en positiv utvikling i en gitt situasjon, til noe som kunne være til hjelp for en selv eller for andre. Visdom er evnen til å bruke kunnskapen til noe reelt. Ikke bare sitte der med sin informasjon, men produsere et meningsfullt resultat. Jeg var ikke så borte vekk i min første ungdom. Jeg holdt nemlig visdommen høyt, og respekterte den. Derfor ble den også min venn, "min søster" gjennom mange år. Det snudde oppned på min tilværelse. Jeg hadde forstått at kunnskap kunne brukes som byggesteiner for visdom, men at kunnskap alene ikke var nok.
Å LÆRE
Å lære er å innrømme at man ikke vet,
og at det alltid er plass for å lære mer.
Å lære er å møte verden med øyne som ser,
der vanen vil sove.
Å lære er å ha et sinn som spør,
der frykten vil tie.
Å lære er å strekke seg over båtripa,
for å se seg selv i vannflaten.
Å lære er å si til sin Gud;
"er det deg Jesus, så be meg komme til deg på vannet",
og deretter faktisk klatre over båtripa
og forstå at menneskesinnet ikke alltid kan romme virkeligheten!
Å lære er å være ydmyk nok til å se et lite barn som din lærer,
eller å være istand til å la naturen
eller det du møter hver dag
være det som gir deg økt kunnskap.
Ikke fordi det står veiledere
og lærere bak hver busk du passerer,
men fordi du har evnen til å dra kunnskap ut av alt du møter,
fordi du har den ånd som gir visdom.
Å lære er en holdning, en vilje til å åpne ditt sinn, se det usynlige,
det som ikke kan oppfattes ved første øyekast.
Å lære er å spørre i ditt sinn;
hva befinner seg bak det åpenbare?
Å lære, er å kalle visdommen din søster.
Ta henne i hånden. La henne gå sammen med deg.
Hun er ikke som kunnskapen,
som gjerne skryter av seg selv og kan være ganske så oppblåst.
Visdommen er praktisk
kjærlig
tålmodig
medfølende
forstående
Hun er ventende
til du er klar til å gå sammen med henne.
Ikke vent lengre
Si henne "Kom!"
og begynn å gå.
Gislaug Lillebø.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar