Forandringens vinder

Noen ganger kjenner man det bedre... Forandringens vinder røsker tak i alt som står, ligger eller henger rundt deg. I mange steder av landet har stormen rast, ødelagt og mørklagt. Her jeg bor, har det vært rolig. Litt mere vind en vanlig, men egentlig helt fint. Vi er uberørt av Ole. Men jeg vil ikke snakke om Ole i dag. Jeg vil snakke om en annen vind. Forandringens vind.

På samme måte som at man ikke helt vet hva vinden har revet vekk, ført med seg, eller herjet i stykker før den har løyet, vet man ikke alltid helt hva forandringens vind utretter. Ikke før etterpå. Jeg har nettopp vinket farvel til en eritreisk venninne og hennes tvillinger som jeg ble kjent med fordi de gikk i samme kirke som meg en periode, og jeg hentet og kjørte dem. Vi bodde nære så vi møttes utenom også. I skrivende stund transporteres de fra et asylmotak til et annet. Hun var innom for noen dager siden og hadde akkurat fått vite hvor hun og hennes to barn skulle flyttes. Ungene hadde funnet seg godt tilrette på skolen her, og flytteprosessen var ikke akurat ønsket velkommen. Men slik er det. Asylmotakket her på stedet skal legges ned og totalt avvikles i løpet av et par uker nå. (Det er en merkelig ting at vi i Norge har asylmottak på anbud... Men her er det mye politikk som jeg ikke har kunnskap om, så jeg lar det temaet ligge.) Med løfter om telefonisk kontakt, klemmer vi farvel og jeg vinker bussen avsted og ber en stille bønn inni meg om godhet, trygghet og glede dit de kommer... My beloved sister...

På morgenkvisten har jeg skrevet brev til en mangeårige bestevenn. Fortalte at relasjonen må endres. Det ble for intenst. For mye av noe jeg ikke ønsket. Jeg er ferdig med noe. Jeg er ferdig med noe jeg selv, ikke vil gjøre eller være lengre. Det får konsekvenser for vennskap. Det får konsekvenser for et menneske jeg på et vennskapsplan elsker. Jeg har antagelig såret, mens jeg trakk meg unna. Og kjenner meg halvt hudløs uten min bestevenn. Men nå er det tid for noe annet. Jeg er ikke redd, bare litt ...avkjølt på et vis. Sånn kald man blir, når vinden og kulden tar tak tvers igjennom deg, og du vet du er gjennomkald og alikevel ikke fryser... Nei jeg fryser ikke, og jeg vet jeg kommer til å arbeide meg varm igjen. Jeg gjennkjenner forandringens vinder. Jeg har vært i denne blåsten før. Dette er ikke engang storm. Liten kuling kanskje. Jeg kjenner meg rolig som en bauta. Det er ikke jeg som blåser avgårde. Jeg har kontroll. Jeg har meg selv. Det er nok. Det også.

Så får forandringens vind bare blåse litt til. Det er flere grenser sette, vet jeg. Ikke flere brev å skrive, men flere tanker å tenke. Flere handlinger å sluttføre. Jeg kjenner at det er noe av dette jeg er her på jorden for gjøre, eller kanskje enda mere være, så merkelig det enn kan høres ut. Har du hatt den følelsen noen gang? Å være midt i smørøyet av din livsplan og samtidig er det er ingen andre enn du selv som forstår eller vet det? Ingen som virkelig kan bekrefte deg, ingen andre enn himmelen selv...

Det blåser vinder fra himmelen. Jeg tar ikke på meg jakken. Jeg kryr ikke inn i "varmen" eller trekker luen nedover ørene. La det blåse. La det blåse disse vindene som bringer våren hit. Jeg er klar. Nå skal jeg feste hårspennene bedre slik at håret ikke fyker i ansiktet. Jeg har nelig tenkt å holde øynene åpne mens jeg går. Meget åpne.