LEGG UT PÅ DYPET!

 Jeg har "tapetsert" en dør med en remse gråpapir. Denne remsen med gråpapir er dekket med bilder, utklipp og notater jeg fant meningsfulle i farten. Jeg har pleid å ha en slik på innsiden av dodøren (god idè folkens, da kan man ha noe å titte på og reflektere over der inne...) Men denne har jeg alstå på en annen dør. Bildet er altså ikke tatt mens jeg satt på...

Jeg malte noe som skulle ligne bølger til et kort jeg skulle skrive, og når jeg hadde klippet ut det jeg skulle bruke, ble en bit til overs. Det er den du ser på bildet over. Teksten er ikke tilfeldig. Den speiler noe jeg brenner for. Nemlig å inspirere, utfordre og oppmuntre til å våge litt mer av det som Gud har kalt oss til. Vi har alle skatter gjemt i vårt indre, noe vi kan bidra med, og gi til hverandre. Vi går alle sammen glipp av noe virkelig godt når noen gjemmer og holder på skattene sine. Om det er gode ord, kloke ord, advarsler, vennlige handlinger, praktisk hjelp, kreativt arbeid... jeg kunne fortsatt til i morgen, men du vet hva jeg snakker om. Vi kan alle gi NOE, til noen.

Jesu ord om å legge ut på dypet er blitt gjenfortalt på mange måter. Ordene er hentet fra Lukas 5.4 og forteller om en situasjon der Jesus talte til folket fra båten. Ordet som her er oversatt med 'folket' er i grunnteksten et ord som har betydning: "mengdene, folkemengde, sverm, hop, trengsel." Trengselen og hopen var antagelig grunnen til at Jesus satt og talte fra båten, det var så mange mennesker samlet rundt han. Å snakke eller rope fra sjøen har helt annen effekt, enn å stå på en strand å gjøre det samme. Jeg har prøvd det. Det er rene høytalereffekten når det er vindstille. Da Jesus ba dem kaste garnene ut på dypet, var svaret fra Simon at de hadde jo strevd og gjort dette hele natten, uten å få fisk, MEN på ditt (Jesu ord) skulle de gjøre det. Enden på visa var ikke at de fikk så mye fisk at garnene holdt på å revne, selv om det også var en del av det hele. Enden på visa var at Jesus sa til Simon: "Frykt ikke! Fra nå av skal du fange mennesker." Vi henger oss lett opp i de praktiske velsignelsene og bir overveldet. Men Jesus regjerer i et annet og usynlig rike. Han har ofte et annet perspektiv på det som skjer enn det vi har. Jeg tror at om disse fiskerne ikke hadde gjort som Jesus sa, og heller droppet å dra ut på dypet og kaste ut garnet, (som de hadde gjort hele natten uten å lykkes) så hadde ikke det bare vært en historie mindre i Lukas evangeliet, men de hadde heller ikke lært hva det vil si å bli en menneskefisker. De hadde ikke lært lydighet.

Mange ganger tror jeg vi som kristne finner på mye tull. Vi gjør ting som vi tror eller antar er riktig. Vi hermer etter hverandre eller gjemmer oss bak våre unnskyldninger. Kort sagt vi er mennesker på godt og vondt. I fortellingen i Lukas 5 har Jesus en hensikt utover det å lære folkemengdene på land. Han kaller de første displene! Han lærer dem noe om å gjøre som mesteren sier, og at lydighet får uante og gedigne konsekvenser.

Denne hendelsen, og historien har mange lag, den har mange dybder. Det var noen som i denne settingen ble kalt til å følge Jesus og lyde ham, selv når det hørtes skikkelig teit ut. De hadde jo forsøkt å få fisk på dypet hele natten. Hva tror du de følte når hundrevis, ja mest sannsynlig tusenvis, stod på land å så på. "Hele bøgda", og hele byen og halve nabobyen stod og så på. Skulle de ta sjansen på å dume seg ut? De var jo fiskere av yrke, de burde jo ikke tape sin ære ved å oppføre seg tåpelig. Biter ikke fisken, så biter den ikke.

Når Jesus ber oss dra ut på dypet, vet vi jo at vi bør gjøre som han sier. Hva er ditt dyp, det stedet du kjenner ut og inn, den sjøen du til vanlig "setter garn i". Hører du han ber deg dra ut på dypet igjen? Jeg vet ikke, men noen ganger tror jeg at å dra ut på dypet er like gjerne å dra ut på et emosjonelt dyp. Nemlig å våge å miste sin menneskelige ære, sin anseelse og ta sjansen på å miste både ansikt og respekt fra andre mennesker. Når det er Jesus som har bedt oss, om å gjøre det, så mister du ikke ansikt for han, men sannsynligvis hos religiøse og selvopptatte mennesker. De vil ikke at du skal lykkes i Jesu navn. De vil helst ha oppmerksomheten selv. De har ikke sans for det som hører Guds rike til, uansett.

De som stod igjen på land når garnene var så fulle at de vante sjømennene måtte ha hjelp fra de andre fisker-teamene, fikk se det hele på avstand. Vi kan også stå på avstand og beundre, måpe og ha meninger om det som den levende Guden gjør i Norge i dag. Han forbereder disipler som er rede til å gjøre som han sier, når han sier det. Ikke to uker senere. Da er antagelig ikke fiskene der lengre. Gud forbereder og kaller disipler i alle aldre og begge kjønn, gammle og unge, til å bli klare for den store fangsten. Å be og håpe på vekkelse er fint. Å brette opp ermene og bøye knær og være villig til å gjøre ting enda det kan se rart ut i starten, er bedre. Jeg har bestemt meg, jeg vil være med ut på dypet. Jeg vil ikke være blant dem som står på land, tørr på beina og ser på, når Gud setter igang moroa. Vil du?