Å legge merke til de små tegnene...

Jeg har begynt hos kiropraktor. Jeg tror jeg har funnet en som kan hjelpe litt denne gangen. Han er vist amerikansk og snakker norsk med aksent, ispedd word from his native language , og jeg oppdager at jeg begynner å snakke engelsk og unnskylder meg på norsk, før jeg fortsetter på kav trøndersk og lurer på om han forstår verdalsdialekten. Jeg ender opp med å frekventere alle tre uttrykksformene, mens jeg supplerer med intens gestikulering. Det blir fire. Jeg forstår at han forstår. Helt fint.

Jeg gikk til kiropraktor i Levanger for mange mange år siden. Jeg syntes det hjalp, mens jeg gikk der, men ble mye verre over tid, da jeg sluttet. Senere forsøkte jeg å gå til en kiropraktor i Tønsberg, men det var bortkastede penger. Det er vel  med kiropraktorer som med frisører og lærere - ikke alle er like dyktige, eller kan hjelpe alle. Nå har jeg landet hos en energisk fyr med ravnsvart hår og glade øyne bak de rektangulære markante brillene. "Velkommen hjem, Gislaug" sier han i det han knekker nakken på meg så det smeller som et maskingevær baki der, og jeg nesten tror at bensplintene spruter i veggen, og tenker; nå blir jeg lam fra halsen og ned. Men det blir jeg ikke. Jeg er like hel. Hver gang. Antagelig litt helere.

Han snakker blant annet om å komme hjem. Hjem til seg selv, få "the connection from above" til å flyte gjennom ryggraden, der alle nervecellene vistnok bor og går ut i fra. Og jeg tenker at jeg er jo allerede contecta med han der oppe, og tror på Jesus og prater med han jevling, dagen lang... Jeg tror til og med det er "gutta på loftet" som har ledet meg til denne kiropraktoren. Men så tenker jeg at helsen min ser jo ikke akkurat ut som om den er "contecta" til noe guddommelig. Jeg er syk på 26 året og det oppleves virkelig ikke som noen velsignelse. Jeg har kanskje ikke supertro på en spontanhelbredelse, men jeg har da forsøkt. Jeg har vært hos snåsakaillen og fått forbønn hos Svein Magne Pedersen og andre, uten at det ble noe fart. Men jeg tenker; kan denne kiropraktoren hjelpe litt... hvis livskvaliteten kan øke litt... Jeg trenger i det minste å ha et håp.

Den bebrillede aksentpratende mannen skal justere noe i hoftene på meg og jeg ligger litt ute på kanten av benken og han sier "I got you, Gislaug", og jeg forstår at jeg ikke kommer til å falle ned likevel, og jeg skjønner at han sier dette til alle, men akkurat nå er det meg han holder. Og det er slik det er. Akkurat nå er det jeg som skal justeres og blir litt helere, og komme litt mer hjem i kroppen eller hvor det nå er jeg skal komme hjem. Og han snakker om å være clear & connected så jeg syns hele rommet blir fylt av sommerfugler og akvarellmalte blomsterranker, jeg får intenst lyst å fortelle han om alt som er bra i livet mitt.. helst på en gang! Omtrent som når du som 7 år, og har nettopp oppdaget noe fantastisk... Og kanskje er det det jeg senser, -at jeg har oppdaget noe, men jeg vet ikke helt hva det er ennå. Men "hjem" skal jeg. Okke som. Jeg kjente det med hele meg, da jeg var på tur til timen i dag. Det var da et av disse små tegnene kom til meg.

Luften var fylt av klissent vinter-regn og bakken var isete, sørpete og til tider begge deler, og bilen var skitten og jeg tenkte småhutrende at jeg vil hjem, hjem til meg selv i kroppen også, slik 360-kiropraktoren snakker om. Og kanskje kommer det ikke til å fungere, men det vet jeg ikke ennå. Imotsetning til alle de håpløse rådene jeg har fått gjennom 26 år fra legfolk uten fibromyalgi... Fyttigrisen som jeg inderlig hater slike råd fra folk som ikke har utdanning innen helse og heller ikke har peil. Jeg avskyr det. Men dette med kiropraktikk ... ryggraden og nervebaner og .... kanskje er dette verd det?

Et sted i det usynlige, holder jeg hånden til den høyeste, og sammen går vi fremover. Ikke der mange av mine trosfrender mener at jeg burde gå, men der denne usynlig hånden leder meg. Hvordan skal jeg ellers kunne komme hjem? Og i bilen vil jeg høre musikk og mens vindusviskerne går, vet jeg at jeg ikke vil høre på cd'en som jeg alltid spiller. Nei jeg vil høre på radio og slår den på og ut av bilradioen på tur til kiropraktoren strømmer en myk kvinnestemme som synger et refreng ... I'm coming home, I'm comming home...  Og jeg kan ikke annet enn å la tårene renne...

Etter behandlingen slentrer jeg innom en klesbutikk. Det er salg, og mye avslag. Det blir ikke så mye handel, men for hvert plagg jeg prøver, legger jeg merke til en tanke. Denne buksa kan jeg male i, denne blusen kan jeg male i... og jeg ser meg selv foran staffeliet, mer enn jeg ser meg i speilet.  Jeg må le av meg selv, for jeg har da visseligen nok klær jeg kan male i.  Dette er også et av de små signalene... og jeg forstår at jeg har lagt bort penselen litt for lenge. Det er dags for å kanskje male seg hjem.

Lytt til den nydelige sangen jeg hørte på radioen.

Blessed are you who weep now, for you will laugh Luk 6.20.