Cæsarsalat og gnagsår i ørene.

Det er milevis imellom de gangene jeg unner meg lunsj på kafe. Det hører bare ikke med til de tingene som blir prioritert. Ikke for det, jeg synes det er innmari koselig når jeg først gjør det. Dagens valg falt på jordbærpikene etter og ha unnagjort en bihule-CT og et lite knippe ærender. Lykkelig over å endelig ha fått tak i riktig farge til stoffkanten rundt et hjemmesydde lappesengeteppe, strebet jeg meg frem og holdt egentlig på å gå et annet sted. For mye folk der og jeg gikk i lende jordbærpikene. Jeg hadde vondt i bena og trengte ro, og ønsket fred for hodet og tanke. Det var derfor jeg gikk til pikene med jordbær i blikket. Jeg hadde nemlig gått forbi tidligere og sett at der var lite folk i dag.

Jeg ble vennlig hjulpet av en jordbærdame som hjalp meg å bestemme meg, samt informere om at det ikke var noe problem å lage salaten med de ingrediensene jeg tålte. Alt bra. Alt veldig bra. Jeg entret et bord mellom to halvgamle menn som så enda mer slitte ut en meg, og antok at de også var her for fred, ro og god mat. Jeg hadde rett, og ikke nok med det, hele kafeen åndet ro... bortsett fra et bord midt i kafeen.

Der satt to frøkener anslagsvis først i tyveårene. Jeg vet ikke om de virkelig var så urbane som de forsøkte å se ut, men den røde leppestiften var iallefall veeldig urban-rød. I grunnen var det rart at ikke leppestiften falt av, for kjeften gikk i et kjør. Hele tiden. Hadde jeg vært leppestift, hadde jeg løpt for mitt bare liv. Selv visste jeg ikke at det gikk an å mene så mye om så mangt, og ha så mye på hjertet som den ene trutmunnpiken hadde. Enten var hun ikke klar over at hun var på et offentlig sted, eller så var det visst veldig viktig at flest mulig hørte hva hun hadde å si. At denne unge piken nå plutselig var blitt singel fant jeg faktisk veldig naturlig. Hun burde gifte seg med et hørselvern, tenkte jeg.

Selv forsøkte jeg å være overbærende, tenke på den deilige maten og se ut av vinduet. Joda jeg greide det til en viss grad. Sitte der å nyte gode smaker og kjenne oppriktig takknemlighet over denne muligheten. Jeg følte meg rik og heldig. Men rett som det var, ble jeg revet tilbake til skravlelyden ved hjelp av et illevarslende barneskrik. Nei, tenkte jeg, nei, nei, nei, det burde være forbudt med skrikende barn på kafe... Jeg tenker ikke engang å be om unnskyldning for min lite barnevennlige tanke. De fleste over 45 har tenkt denne tanken minst en gang. Bare innrøm det. Det betyr jo som kjent ikke at man må gjennomføre et slikt lovforbud. Vi er flere i samme båt her. Det er en ting å mene det, en annen ting å gjennomføre det. Men å ha baller nok til å innrømme at man har tenkt tanken, er ikke alle forunt. Bare så det er sagt, selvfølgelig skal barna være på kafe. Gi dem alt de vil ha. Is, cola, redbull og kaffe avec. Bare de slutter å skrike.

Dette er en munn, ta ikke feil. Selv om det skulle
komme skitsnakk ut av den, er det fortsatt en munn. 

Nåvel, de urbanrøde leppene hadde ikke tenkt å stoppe. Ikke engang sakke av på farten. Jeg lurte på om venninnen som hørte på og kom med kortpustede innspill, hadde minstet identiteten sin snart. Mens jeg lot som jeg husket noe jeg hadde lest i en bok om mindfullness, lot jeg tungen kveile seg rundt hvitløkskrutonger og ruccola duppet i cæsardressing. Det hele var keiserlig. Og ute så det ut til å være grått og mildt. Mildt er et godt tegn i februar. Men jeg satt der og hadde lyst å male hele ansiktet til skravlesjura urbanrødt. Hadde hun hatt grønne bukser og oransj genser kunne hun ha vært et  vandrende trafikklys med lyd. Bip-bip-bip - se bare til å gå før alt blir rødt og ørene faller av.


Hva kan det komme av at noen har så stort behov for å prate så mye, så lenge? Enda et spørsmål som ikke finner svar. Omtrent som sokker i vaskemaskinen. Det er altid en sokk som ender opp meg å rope i skogen, uten å få svar, uten å kunne pare seg med noen. Men salaten, den var virkelig god, og brødet... mmmh jeg må bake et slikt brød i morgen... øynene lukket. Det er som jeg uten å bruke hendene, forsøker å brette sammen ørene for å stenge lyden ute. Nevnte jeg at jeg er en høysensitiv person som i tillegg er svært auditiv? Ah... ja jeg har det helt fint, men jeg er faktisk et menneske som synes stillhet er noe av det beste som finnes. Det og god musikk.

Det kom andre til kafeen. Voksne kvinner med vanlige stemmer og mer opptatt av å spise enn å prate, menn i rolig passiar og tause tygg, og piker med normale stemmer og konversajon som inneholdt både pusterom og tenkerom. Jeg kunne ikke høre hva de snakket om enda de satt nærmere. Jeg kjente jeg ble litt vennligere bare av å vite at de var der. Helt normale jenter. Uten urbanrød leppestift. Ikke for det, jeg kan godt like litt farger i tilværelsen bare lyden som serveres ikke er like skingrende. Men så var det altså ikke bare meg som var for lite overbærende eller for sterktreagerende på å bli tvunget til delaktighet i fremmede menneskers privatliv. Noen ganger vil man bare hvile seg litt og spise et godt måltid mat. Og forresten, jordbærrødt er mye hyggeligere enn urbanrød.