Landlig landing i grevinnens tid.

Innimellom kan ting bli så rotete at man ikke får gjort noen ting. Det vet alle som har flyttet inn et sted som er mindre enn det du opprinnelig var vant til. Det er ikke noe problem så lenge du ikke begynner å pakke ut... men i det øyeblikk alt skal ut av eskene og inn i skap, skuffer og hyller ... for ikke å si boder som du ikke har, da rammer kaoset rommene i tre høyder; gulvhøyde, takhøyde og alt midt i mellom.

Det er ikke gulvarealet som er hovedproblemet, det er den fraværende boden, eller kjelleren, eller garasjen eller loftet eller roterommet, og kjøkkenskapene eller hva som helst der du kan putte ski, skøyter, skrutvinge, sager, serviset etter bestemor, de kule ullteppene du kjøpte på second hand butikk, og sist men ikke minst; bildene, haugevis av kule rammer, garnnøster og trøste og bære: tekstilene til sy av... Jepp, jeg skjønner at ikke alle har eller gjenkjenner de sistnevnte utfordringer. Hos meg handler det om et overdimensjonert kreativitetsgen. (-som jeg nå får til å høres ut som en forbannelse, når det egentlig er min store glede i livet.) Å sy, skape, male, fotografere, skrive og komponere... det er dette som virkelig tar plass. Alt jeg trenger til å kunne bedrive mine kreative utfall i ny og ne. Kanskje jeg bare skulle la alt bli liggende i eskene og late som jeg ikke trenger det etterhvert... Men så var det den der boksåpneren jeg plutselig trengte, eller ullsokkene.. hvor er det hen alt sammen som du vet finnes der et sted - i en en av eskene. Antagelig i den underste, bakerste esken bakenfor sofaen mellom bokhylla og bordet, under de to benkene som balanserer den stolen og den store klokken... og de tre eskene som er åpnet og tømt men hvor innholdet nå har bredt seg utover den andre halvparten av stua. Jeg vedder på at minst tre av dere som leser dette skjønner hva jeg snakker om! 

MEN! jeg er priviligert. Jeg har nemlig flyttet inn i denne leiligheten sammen med en som når det kommer til kaos, kan kalles "lifesaver", som det heter på nyeste nynorsk. En midlertidig roommate, enn kompis, som heretter vil gå under navnet pianomannen. Jeg pakker opp og ut og kreerer kaos. Pianomannen stabler, rydder, porsjonerer, koordinerer og får kaoset til å se hyggelig og orntlig ut! Jeg skjønner ikke for mitt bare liv hvordan han gjør det. Jeg skulle ønske jeg tok slike før og etter bilder, så kunne jeg vise deg hva jeg mener. Og jeg som trodde at jeg kunne være både ryddig og strukturert... Jeg rødmer...
Innimellom må jeg avgårde, og må bare løpe for å rekke avtalen, ut av døren og vekk fra kaoset jeg har forårsaket. Når jeg kommer tilbake, har den gode feen vært der og sveivet sin tryllestav og strødd sitt magiske ryddestøv over stedet.  Jeg rammes av lykke når slike tilstander vederfares meg. Ooo du salige!

Men det er likevel et paradoks, at i det man gyver løs på eskene for å rydde ut, blir samferdselen innad i leiligheten amputert som ved et innendørs snøras. Allikevel kan jeg ikke tillate å kalle stua for et katastrofeområde, siden jeg ser solide framsteg dag for dag. Jeg må innrømme det stod litt i stampe noen dager mens jeg lette etter batteriladeren til drillen. Fikk ikke hengt opp en eneste hylle eller inventar før jeg fant den. Likeså har jeg hatt et par runder på sykehuset for å sjekke at hjerte og diverse andre organer fungerer relativt optimalt, vel etter noen runder med hjertekramper gjorde de det samt en liten planlagt operasjon for å se til at jeg fortsetter å være frisk og glad. Jeg må innrømme at flytteprosessen har vært litt ekstra tøff med disse ambulerende helsetilstandene, så takk og lov for pianomannen som har løftet og ryddet, trøstet og båret, meg og hele mitt hus.

Nå har jeg nedtelling til gutta krutt kommer hjem til mor, og jeg har andre ting å fokusere på. Som foreksempel: hva er den veganske motsatsen til pinnekjøtt og lutefisk? Helgrillet tofu med lutnakkede bønnespirer? Nei han ordner nok opp i dette best på egenhånd Trondhjemsfareren. Jeg får heller bistå med min nysgjerrighet. Jeg liker egentlig at jeg kan lære noe nytt fra mine egne barn. Jeg anser meg som velsignet som har evnet å lære barna mine nok til at de kan skaffe seg kunnskap på egenhånd, som de kan lære videre til andre. Suksessnøkkel kaller jeg slikt, når kunnskap forvandles til økende kunnskap, som igjen videreformidles.

Utsikten ut av et av vinduene i stuen denne morgenen ser slik ut og jeg tenker at det er nå jeg skal begynne å rote litt igjen, og bestrebe meg på å koordinere rotet i et slags funksjonelt system. Det er en tid for alt, og jeg kjenner at tiden for kreativitet er høyst påtrengt i nærliggende framtid. Mens jeg venter på grevinnen og hovmesteren og høytiden der roen skal senke seg helst i takt med puddersneens åpenbarelse, vet jeg at for meg blir det ikke jul uten ett og annet kreativt krumspring. Og jeg som har av praktiske årsaker har måtte latt mitt kreative liv ligge delvis brakk i nærmere to år... Nå er det VIRKELIG på høytid at jeg får puste litt igjen.

Så det er bare å gjøre døren høy og porten vid, slik at jeg har rom nok til å boltre meg på... Ah... der fant jeg forresten boksåpneren.... Er det noen sak!