Koko! !

Da er det offisielt!   Nå er lov å gå med skjørt, kjole, eller shorts og ...knestrømper, eller halvstrømper som det heter på mitt språk. Ikke strømpebukser eller longs. Men med bare ben, stikkende frem under fjorårets sommerkjole, arvet av storesøster... som i sin tid arvet den av største storesøster... som fikk den funklende ny omtrentlig ti år tidligere. Yeah! Men heey! Hva gjør vel det nå som det offisielt er sommer nok til å fryse på seg både blærekatar og gust. (elveblest). Gust var den store farlige sykdommen man kunne få ved å sitte på gresset mer enn en kort stund. "Ikke sitt på marka, du kan få gust!" var omkvedet hver vår. Det tok meg minst 10 år etter at pappas døde i år 2000, å google og finne ut av hva denne farlige sykdommen gust var. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke bare spurte han mens han levde. Det var antagelig mer enn nok å vite at det var farlig. Når det er sagt - jeg har aldri hatt hverken gust eller elveblest.

Men nå er vår. Helt sikkert! Gjøken har nemlig galt. Gjiilli ... (utalt med ekstrem palatalisering) Å gale - galer - gol - har galt. Å gjelj' - gjelj' - gjolj' - har gjilli.. slik blir det om jeg prøver å sette bokstaver på trøndersk språkuttrykk ispedd sunnmørsk tradisjon og normørsk styrke på sitt beste...

Jepp, jeg snakker knotmørsk! Men det spiller ingen rolle i dag, for jeg hørte akkurat gjøken si klart og tydelig sin hule koko, gjentatte ganger. Ufeilbarlig og våkent som vårskogen selv. Lyden trykker på minnene som spretter frem like automatisk som at jeg åpner munnen når jeg fører mat opp til den. Min indre verden forandrer seg til en liten filmsnutt...Jeg ser det gulbeige visne gresset på ækkra (enga) over huset der jeg vokste opp, begynne å vike for skarpgrønne tuster fulle av vårkraft og pågangsmot. Jeg ser skogkanten med de grønne grantrærne som stod der, stolte som soldater, rammet inn ækkra med en vegg av trær mot den videre bråbratte og ulente kleiva oppover fjellsiden. Nedover langs sidene på det ellers høyst beskjedne beiteområde, stod selje, rogn og ørdder (or), som trær, kratt, og buskas nedetter den ene siden av ækkra, der de største steinene var hivd unna en gang for minst 100 år siden... På andre siden lå bekken og gammelfjøset, med epletre klatrende oppetter veggen der malingen kun var ett blast minne, allerede i min barndom. Det var mye mer spennende enn all verdens barnetv og detektime å snike seg inn i det tomme fjøset, klatre bort til de runde hullene på vegggen, og strekke seg ut etter et sursøtt halvmodent eple, uten å bli oppdaget av nabokjerringa. Som jeg forøvrig var livredd, selv om hun aldri hadde gjort meg annet "fortred" enn å servere meg småkaker og melk da jeg skjelvende banket på inngangsdøra for å selge lodd for skolekorpset. Jeg ble aldri noen kløpper til å hverken selge lodd eller spille b-kornett. Men var i grunnen ganske god til å strekke hånden ut i de koøye-aktige hullene i fjøsveggen for å rekke bort til det største eplet innen en armlengdes avstand.

De er vel helt borte nå. Både gammelfjøset og epletreet. Bekken er lagt i rør. Og jeg undres; hva leker de med, ungene på Gjemnesstranda i dag? Ok, jeg glemte meg. I dag har jo barna masse leker som begyner på I (ai), eller har ord i seg som viritual eller craft eller er klassifisert som gadget. Hva vet vel jeg om slikt? Jeg som visste hvilke nye skudd som var best å bruke til piler, og hvilket tresort som var best å bruke til buen. Eller hvordan man skulle lage en båt som fløt godt i vannet, og ikke bare lå på skeiva og duppet, eller hvor i bekken det var best å lage seg isløype. Nei jeg forstår meg nok ikke på leking. Jeg hadde jo bare naturen, speiderkniven, litt stjålet hyssing fra mors kjøkkenskuff og et par rustne spiker å overleve med...

Men halvstrømpene, det var stas. Like stas som den første snøen og det første sommerbadet, den første kallenderluken i advent og den første smaken av peanøtter på lørdagskvelden klokka fem foran radioen, som forøvrig var et temmelig stort møbel, bare litt kortere enn sofaen. Så kom kjenningsmelodien mer rituell en noe Ave Maria i en middelaldersk kirke i sør-europa. Med andektig  storøydhet, hørte vi tonene strømme ut i stua:  "Nå kommer barnetimen, nå kommer barnetimen, hysj, hysj, hysj! Vær stille som muuus." Joda vi var stille. Sittende så nært radioen at vi bare måtte pirke litt på de trådene som var en del av pyntetrekket foran høytalerne på hver side av glassplaten som fortalte hvilken kanal vi hadde skrudd oss inn på for å få inn den skurrete lyden av noe annet enn nrk. Bare plukke litt, slik at ikke mor oppdaget det. Dra litt i den ene tråden som var løs fra før. Stanse før det ble for mye. To peanøtter til i munnen. Fortellerstemmen som satt nedi Oslo et sted, (alle i radien var i Oslo!), drog oss inn i historier som bygde vårt felles kulturelle ståsted, og gjorde oss til gangns menneskje mer enn tretten skoledager på rad. Jeg ville ikke ha bytta bort barnetimen mot all verdens gadgeter og leker som begynner på I. Enda jeg er svært glad i slike ting i dag.

Men det var denne gjøken da og halvstrømpene. Jeg hadde et par gule, husker jeg. Knall gule. Du aner bare ikke hvor kul jeg var i dem. De var nemlig ikke arvet, men mor hadde kjøpt dem til meg. Og meg alene. Og når gjøken hadde galt, så var det lov å gå med bare knær. Jeg frøs ikke. Man fryser ikke når man er glad og oppstemt. Dessuten, om jeg frøs eller ikke, hadde ingenting med saken å gjøre. Var det vår, så var det å springe ut, sitrende av lykke, iført gule knestrømper og joggesko med sorte striper og løpe oppetter engen i håp om å oppdage den lille fuglen jeg hørte. Kokoh - kokkoh... kohko lød det hult mellom grener fra i fjor og blader fra i år. Kom jeg for nær den, ble det helt stille, og jeg fikk ikke høre noe kokoh før jeg hadde gitt opp å finne gjøken, og danset meg nedover bakkene mot huset igjen. Kokoh  men det VAR vår nå, og snart ville været bli varmt nok til å bade i også.

I dag hørte jeg gjøken litt bortenfor her jeg bor. Vestfoldsgjøken er nok ikke fullt så frimodig som møregjøken, for jeg synes stemmen lød litt matt og tafatt. Som om han visste at jeg ikke kom til å løpe ut med gule knestrømper syngende og dansende med glede i blikket og med bare knær. Skylaget henger langt ned i panneluggen på skogen, og dråpene faller tette og vanner bakkene med anmasende stor pliktoppfyllenhet. Hele 8 varmegrader er vel ikke akkurat noe å skrive hjem om nest siste dagen i mai.

Det blir ikke noe knekort i dag. Det blir ikke engang noe løping mot skogbrynet eller sykling i vårsol. I dag sitter jeg inne og verker i hofte og rygg. Dessuten føler jeg meg som en gjøk når jeg ikke engang greier å kle på meg undertøyet eller buksen uten å sette meg ned. At venstrefoten ikke vil lystre nok til å la seg løfte mer enn 5 cm bra gulvet, inviterer ikke til hverken vårdans eller sykkeltur. Men det er sant. Gjøken har galt. Det er vår, og dersom du ønsker å gå med bare legger, så sitt for guds skyld ikke på bakken. Du kan får gust!