Rynker i speilet - et perspektiv!

Speil, speil på veggen der, hva har
skjedd med huden min her...(lånt bilde)

Det var en gang en vakker vårdag i april...
En godt voksen ung vakker prinsesse tittet i sitt runde speil på veggen der, mens  vårsola flommet inn i rommet og eksponerte det vinteren og 17 andre vintre hadde etterlatt i ansiktet ...mitt. 

Med et nøkternt og jordnært overblikk kunne jeg konstatere at smilerynkene rundt øynene hadde multiplisert seg. Jeg har nå smilerynker både over og under øynene, på sidene, rundt munnen,  rundt nesen, over haka, under haka og sågar under dobbelthaka. Vertikale over nesen, horisontale i pannen, det er nesten så jeg kunne ha anlegg for å utvikle meg til rutenett. Det mest fantastiske er at jeg trenger ikke lengre smile for å ha "smilerynker"! Det må være en sann velsignelse. 

Det var ikke med udelt glede jeg oppdaget de små linjene på halsen. Når smilerynker sprer seg epidemisk til hudarealer forbeholdt evig ungdom og elastisitet, er aksept et ord som smaker som grus i kjeften. Umiddelbart finner jeg på ingen måte meningsfullhet i sporenene etter "tiden tann", eller hvem det nå er som har gnagd striper i huden min... før det har gått noen dager eller uker ...eller år. Hva vet jeg... 

Inntil - det slår meg ca fem sekunder etter oppdagelsen med påfølgende irritasjon, at; Jeg er i det minste fortsatt levende! Det er faktisk ikke alle som lever lenge nok til å få rynker. Hah! Det var perspektivet som satte ting i rette stand, det tenker jeg. På et nanosekund, har forfengeligheten som fikk seg et skudd for baugen, -via speilet-, fått snudd hele skuta i riktig retning og jeg er sabla takknemlig for at jeg fortsatt lever! 

Slik skal det være mine damer! Slik skal det være!