Når døtre springer ut som pioner.

Jeg så deg først i hagen...
da du var en knopp.
Sammenkrøllet som en liten ball av ren ynde.

Hvilende på anspente begerblad,
brekkeferdige og utslitte av den krevende modningstiden som snart var over.
Med trassig styrke 
holdt du dine hemmelige kronblad tett inntil brystet.
Det hele var en overraskelse, sa du.
Ingen skulle se hvem du var eller hva du bar på,
før den store dagen. Den dagen da du sprang ut i full blomst...

Og jeg tenkte... trenger du egentlig springe ut da, jenta mi, du er da allerede så vakker, 

allerede så perfekt.
Og jeg nøt synet av ditt smil, din dans i vinden, 

dine ivrige diskusjoner og dine dagdrømmer.

Det var som om du allerede
var alt du skulle være. 

Du var du, 

ingen kunne motsi det. 

Det var slik det var.

Men hvem kan stanse tiden? 

Hvem kan flytte fastsatte tider og år, 

endre solens reise 
eller månens seilas over nattehimmelen? 

Du blomstret. Du flommet 
av livskraft og nyfikenhet,
og plutselig en dag 
så bare stod du der. Sånn liksom.
Før jeg rakk å snu meg,
 hadde du allerede dreid ansiktet mot solen.
Og hele verden ønsket deg velkommen!

Men det var sommerfuglene du likte best. 
De kom vaiende i mot deg for å ta denne himmelske kreasjonen
i nærmere øyensyn. 
Og jeg, som alltid har likt sommerfugler... ble plutselig mistenksom
og myste skeptisk mot dem, mens jeg forsøkte å finne ut
om de hadde hederlige hensikter eller ikke...

Men du, du stod der som en stolt nyutsprunget pion
vakrest av ballets alle prinsesser 
i mine øyne. 
Du var både våren og sommeren i en og samme inkarnasjon. 
Din blomsterprakt ruvet 
og vinden skalv...
av duften fra deg.

Jeg ville du skulle bli,

bli hos meg for alltid!

Men hvem kan bøye tidens frihet

hvem kan legge viljen i rør

slik fossefall som blir temmet, 

uten å samtidig miste det man elsker?

 -Ingen -

så du fikk fare

Og jeg 

jeg stod der alene og kjente høsten

vokse i meg. 

Skrevet til mine to sterke og vakre døtre 15. mars 2016 av Gislaug Lillebø.